NP-1984-HR-1
| Rettskraftig avgjørelse ved domstol | Høyesterett |
| Dato | 29.06.1984 |
| Ved henvisning | Rt-1984-833 / NP. 1984-HR-1 (Norpark-intern henvisning) / (Snø dekket skiltet-kjennelsen) |
| Stikkord | Aktsomhetsplikt |
| Sammendrag | EnstemmigHøyesteretts kjæremålsutvalg kom i tråd med lagmannsretten til at parkeringsgebyret måtte opprettholdes.Lagmannsretten hadde lagt til grunn at klager hadde en spesiell oppfordring til å se etter om det gjaldt forbud mot parkering. Høyesteretts kjæremålsutvalg kunne ikke se at lagmannsretten hadde tolket lovforskriften uriktig. |
| Saksgang | Tromsø forhørsrett med ukjent saksnummer – Hålogaland lagmannsrett med ukjent saksnummer – Høyesterett Rt-1984-833 |
A, født xx.xx.1948, ble den 24. februar 1983 ilagt et parkeringsgebyr på kr. 200,- for å ha hensatt sin bil utenfor Storgt. 133 i Tromsø.
Side 834
I henhold til skiltreglene – skilt nr. 370 – var det forbudt å stanse bilen på dette stedet.
A klaget til Tromsø forhørsrett som 29. desember 1983 avsa kjennelse med slik slutning:
«Parkeringsgebyr ilagt A 24. februar 1983 oppheves. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Forhørsretten la til grunn at A ikke kunne se selve skiltet fordi dette var dekket av snø og at han heller ikke så skiltstangen på grunn av forholdene. Retten fant at han ikke kunne bebreides for ikke å ha oppdaget skiltet.
Tromsø kommune v/trafikkinspektøren påkjærte forhørsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett som 17. april 1984 avsa kjennelse med slik slutning:
«Tromsø kommunes parkeringsgebyr nr. 0155637, ilagt A den 24. februar 1983, stadfestes.
I saksomkostninger for forhørsretten og lagmannsretten betaler A til Tromsø kommune kr. 600,- – sekshundre 00/100 – innen 2 – to – uker fra forkynnelse av kjennelsen.»
Lagmannsretten la til grunn at A etter de konkrete omstendigheter hadde en spesiell oppfordring til å se etter om det gjaldt forbud mot parkering der han satte fra seg bilen. Ved en nærmere undersøkelse ville han ha oppdaget skiltet. Ved at han hadde parkert bilen utenfor Storgt. 133 uten først å overbevise seg om at parkeringen var lovlig hadde han etter lagmannsrettens oppfatning ikke utvist tilstrekkelig aktsomhet. – – –
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har stilt for store krav til bilførerens aktsomhetsplikt, – – –
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Ved et slikt videre-kjæremål har utvalget etter loven begrenset kompetanse. Det kan bare prøve om det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller dens tolking av lovforskrift, jfr. straffeprosessloven §411 tredje ledd nr. 2 og 3.
Utvalget kan ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil. Lagmannsrettens kjennelse inneholder premisser som gir utvalget adgang til å prøve lovtolkingen. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket lovforskriften uriktig, med hensyn til innholdet av begrepet uaktsomhet. Utvalget kan for så vidt vise til avgjørelser i Rt-1958-433 og Rt-1964-189.
Utvalget kan etter loven ikke prøve de faktiske omstendigheter ved saksforholdet og heller ikke lagmannsrettens konkrete vurdering av om det ble utvist uaktsomhet.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.