NP-1997-HR-2
| Rettskraftig avgjørelse ved domstol | Høyesterett |
| Dato | Dato? |
| Ved henvisning | HR-1997-588-S – Rt-1997-2027 |
| Stikkord | Aktsomhet |
| Sammendrag | Saken er behandlet i Høyesteretts kjæremålsutvalg. Klager hevdet at han hadde parkert på en oppmerket plass, og at plassen ikke var en del av fortauet. Det aktuelle område ligger på et gatehjørne. I stedet for at hushjørnet gårut i en spiss, er det i stedet to hjørner med en rettside mot krysset på 14 meter. Avstanden midt på rettsiden og ut til gaten er 8,85 meter. Avstanden mot gaten minker på hver side av midten på rettsiden, i og med at gaten går i en sirkelbue fra hjørne til hjørne på rettsiden. Langs huset er det et fortau på begge sider av hjørnet. Ved disse hjørnene er bredden på fortauet 2,5-3 meter. Innenfor sirkelsektoren med største avstand til rettsiden på 8,85 meter, er det satt ned kantstein i flukt med asfalt, to meter fra den opphøyde kantsteinen som er mot kjørebanen. I den indre sirkelbuen er det således et markert område med bredde på to meter, som naturlig treffer det naturlige fortauet på hver langside av huset. I den indre sirkelsektoren med største radius på 6,85 meter, har hus/grunneieren merket av i alt fire parkeringsplasser, som går mest rett ut fra rettsiden på huset mot sirkelbuen, og i god avstand fra den indre nedsenkede kantsteinen, som markerer 2 meter fra opphøyde kantstein mot kjørebane. Dette området er nyasfaltert med mørkere farger enn asfalten på de to meterne på utsiden. Det er to plasser på hver side av hovedinngangen til huset. Oppmerkingen er gjort med gul maling, og det er skilter som angir reservert parkering. På hver side av de ytterste plassene, mot sektorspissene, er det skravert for å markere at området ikke er til parkering. Forhørsretten mente at en ikke naturlig kunne regne området som en del av fortauet, og viste til at området er avgrenset mot fortausarealet med nedsenket kantstein, som tydelig markerer et skille mot de to meterne ut mot gatekantsteinen. Som et tilleggsmoment kom at plassen var så stor i areal at det er naturlig at området ble brukt til parkering. En fotgjenger vil således uten videre akseptere den oppmerkingen som er gjort. Borgarting lagmannsrett forkastet kjæremålet på grunnlag av forhørsrettens beskrivelse og fremlagte foto. Retten uttalte at klager hadde hatt et så godt grunnlag for sin tro, at villfarelsen måtte lede til at gebyret ble opphevet. Høyesteretts kjæremålsutvalg kunne ikke se at lagmannsretten hadde lagt til grunn en uriktig tolking av lovforskriften. |
| Saksgang | Ukjent saksgang? |
Kjæremålet gjelder parkeringsgebyr.
A ble 30 oktober 1996 ilagt parkeringsgebyr av Oslo kommune v/trafikksjefens etat, for overtredelse av forbudet mot parkering på fortau, jf trafikkreglene §17 nr 1 bokstav c, jf §1 nr 1 bokstav h. A påklaget gebyret til Oslo forhørsrett, som 5 mai 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
«Parkeringsgebyr nr. 8492115 er oppheva.»
Oslo kommune påkjærte forhørsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som 27 oktober 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt under dissens.
Oslo kommune har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedsak anført at lagmannsrettens flertall har lagt til grunn en for mild aktsomhetsnorm. En effektiv håndhevelse av parkeringsbestemmelsene krever en streng aktsomhetsvurdering, noe rettspraksis har lagt til grunn. Det kan ikke foreligge noen unnskyldelig villfarelse hos A i dette tilfellet. At trafikkmyndighetene kan fjerne ulovlig oppmerking i medhold av vegtrafikkloven §5 fjerde ledd, kan ikke være et relevant moment ved fastsettelsen av aktsomhetsnormen. For øvrig har ikke trafikksjefens etat slik myndighet; den er tillagt vegsjefen.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for forhørsretten med kr 500,-.»
A er kjent med kjæremålet, men har ikke inngitt tilsvar.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset, jf straffeprosessloven §388.
Lagmannsrettens flertall har om aktsomhetsnormen uttalt:
«Flertallet legger til grunn at A som følge av oppmerkingen regnet med at stedet var parkeringsplass og ikke fortau, og finner at denne villfarelsen bør lede til at gebyret oppheves. På grunnlag av forhørsrettens beskrivelse og fremlagte fotografier finner flertallet at området for en utenforstående fremtrer som en parkeringsplass. Med gule striper er det markert felter for parkering og felter hvor parkering ikke skal skje. Det er skilter som angir reservert parkering, og fotgjengerne blir ikke påfallende hindret av at det står bilder der. Det er ikke opplyst at A har hatt noe befatning med oppmerkingen eller skiltingen, og saken ligger i så måte annerledes an enn saken i Rt-1974-82. …
Flertallet finner det ikke nødvendig for avgjørelsen å ta stilling til om As villfarelse må bedømmes etter straffeloven §42 eller §57. Etter flertallets syn har han hatt et så godt grunnlag for sin tro, at villfarelsen uansett bør lede til at gebyret oppheves.»
Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens flertall har lagt til grunn en uriktig tolking av en lovforskrift. Uaktsom overtredelse av forbudet i trafikkreglene §17 nr 1 bokstav c, jf §1 bokstav h mot å parkere på fortau vil medføre parkeringsgebyr, jf vegtrafikkloven §31 første ledd. Flertallet har kommet til at villfarelsen i dette tilfelle ikke var uaktsom, og at den måtte føre til opphevelse av gebyret uten hensyn til om den ble vurdert etter straffeloven §42 eller §57. Flertallets bevisbedømmelse og den konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves av utvalget. Det tilføyes at kjennelsen ikke inneholder formuleringer som etterlater tvil om at flertallet har legt til grunn en for mild aktsomhetsnorm etter noen av alternativene.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning
Kjæremålet forkastes.