NP-1994-TR-2
| Rettskraftig avgjørelse ved domstol | Forhørsrett |
| Dato | 22-04-1994 |
| Ved henvisning | Nr. 94-02106 F/41 / NP-1994-TR-2 (Norpark-intern henvisning) / (Tilsynsplikt tilhenger) |
| Stikkord | Fravendt / Flyttet kjøretøy |
| Sammendrag | Klager hevdet at hans varetilhenger var flyttet av uvedkommende, men at den i første omgang var plassert lovlig. Retten uttalte at klager helt klart hadde forsømt sin tilsynsplikt, da tilhengeren var blitt stående i flere døgn før han oppdaget at den var blitt flyttet. At han kan ha bedt en annen person se etter tilhengeren, endret ikke rettens syn på dette. |
| Saksgang | Oslo forhørsrett 94-02106 F/41 |
Saken gjelder klage over ilagte parkeringsgebyr.
Saksforholdet er i korte trekk følgende:
Trafikksjefens etat utferdiget 1.9.1993 kl. 0921 et parkeringsgebyr for kjøretøy med registreringsnummer BN —-. Grunnlaget for utferdigelsen var at kjøretøyet var hensatt i Hegermannsgate i Oslo i strid med trafikkreglenes § 17 nr. 1 b som forbyr stans eller parkering i vegkryss eller nærmere vegkryss enn 5 meter fra det punkt hvor fårtaukanten begynner å runde. Ved gebyrileggelsen var kjøretøyet hensatt 2 meter fra dette punkt.
Det andre gebyret klagen gjelder, ble utferdiget 15.11.1993 kl. 0510 for det samme kjøretøy. Også denne gangen var kjøretøyet hensatt i Hegermannsgate mot hjørnet til Vogtsgate og var parkert i strid med trafikkreglenes § 17 nr. l c som forbyr stans eller parkering på fortau. Ved gebyrileggelsen var hele kjøretøyet parkert på fortauet.
Kjøretøyet med det nevnte registreringsnummer er en varetilhenger med såkalte boggi-hjul, dvs. at det i alt er 4 hjul på tilhengeren som har en egenvekt på 300 kg. Tilhengerens drag, hvoretter tilhengeren kan trekkes av bil påmontert tilhengerfeste, er av den såkalte teleskop-typen hvor lengden på draget kan justeres. Korteste og lengste avstand vil da være hhv. 3 eller 4 meter.
Tilhengeren ble eiet og brukt forut for feilparkeringen av A. Han har kontor i nærheten av stedet hvor tilhengeren ble funnet feilparkert. Han bruker den i sin næringsvirksomhet og trekker da tilhengeren med bil.
A har påklaget begge gebyrileggelsene. Trafikksjefens etat har ikke funnet å kunne oppheve noen av gebyrileggelsene, og etter begjæring av A er klagen oversendt forhørsretten til behandling.
Rettsmøte til behandling av klagen er holdt 22.4.1994. Klageren møtte og prosederte sin sak. De påberopte vitner ble frafalt idet det mellom partene, som retten kommer tilbake til, ikke er noen faktisk uenighet. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Klageren, A, har i hovedsak gjort gjeldende:
Det gjøres ikke gjeldende at gebyrene er feilaktig ilagt ut fra den plassering tilhengeren hadde på det tidspunkt gebyrene ble ilagt. Det aksepteres således at tilhengeren da var ulovlig parkert.
Forholdet er imidlertid at tilhengeren var lovlig parkert da han parkerte den. Når det gjelder det først ilagte gebyret, bemerkes at fra en port i Hegermannsgate og til buen mot en tverrgående gate og for øvrig til et fotgjengerfelt der, er det 18 meter. Fratrukket den 5-meteravstand parkering ikke kan skje i forhold til disse punkter, er det således en strekning på 13 meter hvor kjøretøyer lovlig kan parkeres. Forut for gebyrileggelsen l.9.1993 parkerte han tilhengeren innenfor disse 13 metrene den forutgående fredag. Han er ikke helt sikker, men tror at han parkerte midt på dette parkeringsfeltet. Parkeringen fant sted om morgenen. Han koblet tilhengeren fra bilen, satte på tilhengerens brems og la klosser under hjulene. Han reiste deretter til Hallingdal hvor han deltok i et møte. Hallingdalsreisen ble forsinket på grunn av et trafikkuhell. Han fikk derfor ikke hentet eller gjort bruk av tilhengeren før flere dager senere, og da var gebyret blitt ilagt.
Ved den andre gebyrileggelsen hadde han noen få dager i forveien parkert tilhengeren på den andre siden av foran nevnte port i Hegermannsgate hvor en enhet lovlig kan parkeres. Han parkerte tilhengeren og satte på bremsene og la klosser under hjulene.
Ved begge anledninger er det åpenbart at noen uvedkommende må ha flyttet tilhengeren slik at den ble stående ulovlig parkert. Dette kan ikke han bebreides for. Han har ved å sette på bremsene og legge kiosser under hjulene utvist den aktsomhet som er mulig for å hindre at uvedkommende befatter seg med tilhengeren og hans plikt til aktsomhet må ved dette anses oppfylt. For at gebyrplikt skal oppstå, må en viss norm brytes. Han har ikke brutt noen slik norm. Han mener for øvrig han har oppfylt den eventuelle oppsynsplikt som her måtte foreligge idet han hadde bedt Roger Skoglund som hadde sitt arbeid og sin gange i området om å se etter tilhengeren, dog mest med henblikk på tyveri. Flyttingen av hengeren må for øvrig i denne relasjon likestilles med et tyveri av hengeren, jfr. vegtrafikklovens § 38, andre ledd.
A har etter dette påstått klagen tatt til følge og at han blir tilkjent saksomkostninger.
Trafikksjefens etat har i det vesentlige anført at det er en udokumentert påstand fra klagerens side at tilhengeren er blitt flyttet slik at den ble stående ulovlig parkert. Noe bevis for hverken det ene eller det andre er det imidlertid ikke mulig å føre, og trafikksjefens etat aksepterer at retten legger til grunn at tilhengeren var lovlig parkert da klageren parkerte den.
Dette kan likevel ikke frita klageren fra å betale parkeringsgebyr når kjøretøyet senere – uten noen aktiv handling fra eieren eller noen han svarer for – blir flyttet slik at kjøretøyet blir stående ulovlig parkert. Klageren har så og si et ansvar for at parkeringen også forblir lovlig, og han har en aktsomhetsplikt i så henseende. Simpel uaktsomhet er tilstrekkelig til at han blir forpliktet til å betale gebyr.
Klageren har for det første en oppsynsplikt med kjøretøyet slik at lovlig parkering opprettholdes. Denne plikten må en kjøretøyeier selv oppfylle, eller i hvert fall selv sørge for denne oppgaven. Det er åpenbart at klageren ikke har oppfylt oppsynsplikten. Han har vært fraværende fra stedet hvor han parkerte i flere døgn. Det tilsyn han hevder å ha etablert med bistand av Skoglund, har åpenbart ikke vært tilstrekkelig.
For det andre er det knyttet en sikringsplikt til det å parkere. Også denne plikten relaterer seg til det å sørge for at en lovlig parkering vedvarer. Biler sikres på denne måten ved å sette på bremser og ved å låse bilen. Kjøretøy som er annerledes innrettet, kan kreve andre sikringsinnretninger. Den sikringsanordning klageren har benyttet, er åpenbart utilstrekkelig. Det kreves her andre sikringsformer enn det tilhengeren har. Alternativet når det gjelder parkering av tilhengere er parkering på avlåst område eller parkering på sted hvor særskilte låsinnretninger kan benyttes, f.eks. låsing ved hjelp av kjetting.
Trafikksjefens etat har lagt ned slik
påstand:
1. Klagen forkastes.
2. Klageren betaler kr. 500,- i saksomkostninger til Oslo kommune v/trafikksjefens etat.Retten bemerker:
I faktisk henseende legger retten til grunn at A forut for begge gebyrileggelsene parkerte tilhengeren lovlig. Det legges videre til grunn at tilhengeren deretter av uvedkommende, dvs. av andre enn A eller noen annen som har opptrådt på hans vegne, er blitt flyttet til steder hvor tilhengeren er blitt stående ulovlig. Høyst sannsynlig er dette blitt gjort fordi vedkommende ville skaffe seg lovlig parkeringsplass for bil. Tilhengeren er ikke tyngre enn at det i praksis er fullt mulig for en person å flytte tilhengeren.
Når det for øvrig gjelder tilhengeren, legges til grunn at tilhengerens hjul kan låses ved å trekke til en håndbrems. Det legges videre til grunn at A i forbindelse med parkeringene la klosser ved hjulene. Etter det opplyste ble det siste gjort særlig for å hindre at tilhengeren ble dratt rundt slik at den ble stående på tvert i gaten. Om begge de nevnte bremseanorninger er for øvrig å si at de så og si av alle og enhver kan oppheves. Retten har således forstått det slik at ingen av bremseanordningene kan låses for uvedkommende. Retten legger for øvrig til grunn at det på de aktuelle steder heller ikke på annen måte var praktisk mulig å låse tilhengeren, f.eks. ved bruk av kjetting.
Retten er enig med trafikksjefens etat i at den som parkerer et kjøretøy også har ansvaret for at kjøretøyet forblir lovlig parkert. En slik plikt kan utledes bl.a. skiltforskriftenes § l nr. 2, andre punktum hvor det er bestemt at offentlig trafikkskilt gjelder etter sitt innhold fra det øyeblikk det er satt opp og avdekket. I relasjon til denne bestemmelsen er det klart at den som er ansvarlig for kjøretøyet har en oppsynsplikt med hensyn til at parkering ikke skjer i strid med de til enhver tid oppsatte skilter. Oppsetting av skilt som f.eks. forbyr parkering finner ofte sted i forbindelse med vegarbeid. I praksis blir slike skilt satt opp – ofte med underskilt – i god tid før forbudet inntrer. Den som ikke fører tilstrekkelig tilsyn med kjøretøyet og flytter det før forbudet inntrer, vil imidlertid bli ilagt gebyr selv om parkeringen opprinnelig var lovlig.
Forholdet i den foreliggende sak ligger imidlertid noe annerledes an enn i den situasjon som her er beskrevet. I nærværende sak er det uvedkommendes inngripen som har forårsaket feilparkeringen og gebyrileggelsen. Retten er imidlertid enig med trafikksjefens etat i at kjøretøyeieren i relasjon til en slik begivenhetsutvikling må ha en plikt til å sikre at en slik utvikling ikke skjer, eller i hvert fall at en slik utvikling ikke så lett skjer. De bremseanordninger A anvendte ved parkeringene var ingen garanti for at tilhengeren ikke ville bli flyttet. Som nevnt var det en meget enkel operasjon å frigjøre bremseanordningene, og det er rettens oppfatning at det må ha vært påregnelig for A at tilhengeren kunne bli flyttet for å skaffe parkeringsplass for biler. Retten legger for så vidt til grunn at området også er et eldre boligområde hvor parkeringsmulighetene i regi av gårdeierne er lite utbygget.
Innholdet i sikringsplikten, – og for så vidt også i tilsynsplikten – er neppe uavhengig av tidsmomentet. Man kan tenke seg at en varebilsjåfør, som i sin virksomhet benytter tilhenger av samme type som A bruker, skal levere varer lastet på trekkvognen inne i en bakgård. Fordi det der er trangt om plassen, må han parkere tilhengeren på gaten før han kjører inn i bakgården. Det er i beste fall et tvilsomt spørsmål om de subjektive betingelser for å ilegge gebyr i et slikt tilfelle ville vært til stede hvis uvedkommende mens avlasting fant sted flyttet tilhengeren slik at den ble parkert ulovlig. Gebyrileggelsen ville i hvert fall vært lite rimelig.
I nærværende sak er tidsperspektivet et helt annet. A har latt tilhengeren bli stående i flere døgn før han oppdaget at den var blitt flyttet. Han har da etter rettens oppfatning helt klart forsømt sin tilsynsplikt. At han kan ha bedt en annen person se etter tilhengeren, endrer ikke rettens syn på dette.
As klage må etter dette forkastes.
Retten har funnet avgjørelsen en del tvilsom. Retten er ikke kjent med at tilsvarende spørsmål tidligere er behandlet av domstolene, og finner derfor ikke å burde pålegge A å betale saksomkostninger.
Slutning:
1. Klagene forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.