NP-1993-HR-1
| Rettskraftig avgjørelse ved domstol | Høyesterett |
| Dato | 23.07.1993 |
| Ved henvisning | HR-1993-1588-S / Rt-1993-899 / NP. 1993-HR-1 (Norpark-intern henvisning) / (Gardeveien-kjennelsen) |
| Stikkord | Aktsomhetsplikt |
| Sammendrag | EnstemmigHøyesteretts kjæremålsutvalg kom i tråd med lagmannsretten til at parkeringsgebyret måtte opprettholdes. Klager hadde parkert bilen på venstre side av gaten i kjøreretningen. Gaten måtte betraktes som «blindvei». Forbudsskiltet var satt opp i enden av blindveien som var mer enn 75 meter lang. Klager hevdet at det var helt umulig for alle som kjørte inn i gaten å se skiltet. Retten la til grunn at det gjaldt en streng aktsomhetsplikt i parkeringssaker. Dette medfører aktiv undersøkelsesplikt og spesielt i bystrøk. Retten uttalte at skiltet var synlig fra den andre enden. At skiltet kunne vært oppsatt på en mer informativ måte kunne ikke frita klager fra hans strenge aktsomhetsplikt. |
| Saksgang | Oslo forhørsrett med ukjent saksnummer – Eidsivating lagmannsrett med ukjent saksnummer – Høyesterett HR-1993-1588-S |
A ble 10 september 1992 ilagt parkeringsgebyr for kjøretøy med kjennemerke CE – – -. Grunnlaget for utferdigelsen av gebyret var at A hadde parkert sin bil i strid med oppsatt skilt nr 372 «Parkering forbudt» med underskilt «Veiarbeid». A påklaget gebyrileggelsen til Trafikksjefens etat i Oslo som fastholdt gebyret. Etter videre klage fra A avsa Oslo forhørsrett 19 mars 1993 kjennelse med slik slutning:
«1. Klagen tas til følge og gebyrileggelse av 10. september 1992 oppheves.
2. Oslo kommune v/Trafikksjefens Etat betaler innen 14 dager fra forkynnelse av denne kjennelse kr 3.470 – tretusenfirehundreogsytti – i saksomkostninger til A.»
Oslo kommune påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 21 juni 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Parkeringsgebyr nr. 5510273K ilagt A den 10. september 1992 stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Kjennelsen er avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for samme resultat som forhørsretten.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg idet det anføres at det foreligger feil rettsanvendelse.
Det hevdes at forhørsretten samt lagmannsrettens mindretall har bedømt aktsomhetskravet riktig. I denne konkrete saken kan det ikke legges A til last at han ikke så det aktuelle parkering forbudt skiltet. Han anfører som han gjorde overfor lagmannsretten, at han hver virkedag hadde parkert samme sted i de 4 forutgående uker, at ingen virksomhet som indikerte at der skulle foretas veiarbeid var å se, samt at ingen skilt var oppsatt ved innkjøringen til Gardeveien fra Slemdalsveien. Skiltet som han skulle se, var satt opp ved bunnen av blindveien ca 75 m fra innkjørselen uten noen mulighet for bilførere til å passere dette.
Den kjærende part er kjent med at det er en streng aktsomhetsplikt etter vegtrafikkloven §5 første ledd, men mener at denne er oppfylt. Vurderingen av hans adferd må bedømmes totalt sett ut i fra den situasjon som forelå, og den informasjonen som var gitt ham som trafikant. Det må derfor ved bedømmelsen av aktsomheten til den kjærende part spille inn at annen skilting lett kunne vært gjort, slik at alle som kjørte inn i veien fikk beskjed om dette midlertidige skiltet. Slik det var satt opp, var det ikke mulig for noen biler å passere skiltet. Ut i fra den situasjonen som forelå foretok den kjærende part de nødvendige undersøkelser som enhver aktsom bilfører bør foreta i lignende situasjoner.
I siste avsnitt på side 4 i kjennelsen sies det at bilfører plikter å forvisse seg om at bilen er lovlig parkert. Dette mener den kjærende part må være feil lovforståelse. Ordlyden i §5 er at «enhver skal være oppmerksom på offentlige trafikkskilt …. I §17 annet ledd i samme lov
Side 900
brukes «forvisse seg om». Dette må etter den kjærende parts mening være signal fra lovgiver om at uaktsomhetsbedømmelsen er strengere der ordet forvisse seg er brukt.
Forhørsretten og mindretallet i lagmansretten har lagt en riktig lovforståelse til grunn når man ikke har funnet at de subjektive vilkår for gebyrileggelse er til stede. Også lagmannsrettens flertall sier at den har vært noe i tvil om den kjærende part utviste den nødvendige aktsomhet.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Klagen tas tilfølge og gebyrileggelsen av 10. september 1992 oppheves.
2. Oslo kommune betaler sakens omkostninger for alle retter kr 6.970 – sekstusennihundreogsyttikroner.»
Oslo kommune er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf straffeprosessloven §388. I det foreliggende tilfelle er kjæremålet angitt å gjelde «rettsanvendelsen». Utvalget kan imidlertid bare prøve om lagmannsretten har lagt riktig tolking av loven til grunn. Den konkrete vurdering – subsumsjonen – kan utvalget ikke prøve.
Lagmannsrettens flertall har lagt til at grunn enhver bilfører har «plikt til å forvisse seg om at bilen er lovlig parkert.»
Utvalget kan ikke se at flertallet har forstått aktsomhetskravet uriktig i forhold til vegtrafikkloven §5, sml utvalgets kjennelse Rt-1984-833 som gjelder en lignende formulering. Den konkrete aktsomhetsvurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.