NP-1992-TR-1

Den 7.april 1992 ca. kl, 13.20 parkerte A sin bil, AA 12345 utenfor Radiumhospitalet i Noreveien. Det ble utferdiget parkeringsgebyr for parkering i strid med skilt nr, 370 «Stans forbudt», jfr.vegtrafikklovens § 31 a, siste ledd og forskrift av 16.mars 1973 nr. 4 om gebyr for visse parkeringsovertredelser.

Klager godtok ikke gebyret og klaget den 9. april 1992 til Oslo kommune v/Trafikksjefens etat, som i vedtak av 20. mai 1992 opprettholdt gebyret. Klager ba så om at saken ble oversendt Oslo forhørsrett til avgjørelse.

Det har vært avholdt rettsmøte i saken den 29. september 1992 hvor klager og innklaget møtte. Klageren forklarte seg og det ble avgiftt vitneforklaring slik rettsboken viser.

Klageren har anført at han ikke har parkert i strid med skiltet: «Stans forbudt». Han parkerte i god tro på en plass som etter hans mening ligger utenfor vegens område. Han sto parkert på en fylling like ved siden av en Trafo-kiosk. Fyllingen er anlagt etter at vegen ble bygd, antagelig i forbindelse med oppsetting av trafostasjonen og har ingen ting med vegens konstruksjon å gjøre. Han har parkert på samme sted mange ganger før uten å få gebyr, og det selv om andre lenger nede i gaten hadde fått gebyr.

Trafikksjefens etat v/fung.avd.leder Kjell Bjerke anførte at fyllingen er en del av veiens konstruksjon, selv om fyllingen er utvidet etter at veien ble bygd. Det ble ellers vist til en dom av Eidsivating Lagmannsrett av 25.januar 1990. Bjerke påsto parkeringsgebyret opprettholdt samt at kommunen ble tilkjent saksomkostninger med kr 500,-.

Retten vil bemerke: I henhold til forskriftene om parkeringsgebyr§ 1, gjelder gebyrbestemmelsene stans eller parkering av kjøretøy på veg, jfr. trafikkreglene§ 1, nr.1 som angir nærmere hva som skal regnes som veg. I dette tilfellet gjelder forbudsskiltet alternativet: offentlig veg som er åpen for alminnelig ferdsel. Forbudsskilt nr.370, «Stans forbudt», gjelder i henhold til skiltforskriften hele vegens bredde på den siden det er satt opp, det vil si inntil midten av vegen.

Den fysiske utstrekningen av begrepet veg er ikke nærmere angitt i trafikkreglenes definisjon av vegbegrepet. Vegskulder er i trafikkreglene § 1, nr. 1 bokstav e) definert som den del av vegen som ligger utenfor kantlinjen.

Spørsmålet som retten må ta stilling til er om det stedet hvor bilen sto parkert, er å anse som en del av vegen.

Vegen er på det aktuelle stedet bygget på en fylling og det er ikke fortau langs den siden av vegen hvor bilen var parkert. Det er fremlagt skisse og fotografier fra stedet, men skissen er ikke målsatt. Retten legger til grunn at bilen sto parkert parallelt med veien, tett inntil trafo-kiosken, slik at fremre del av bilen sto mellom trafo-kiosken og asfaltkanten. Retten legger videre til grunn at avstanden fra bilen til asfaltkanten var ca.1 – 1.5 meter, noe som samsvarer med klagerens anførsler.

Etter rettens mening fremstår arealet hvor bilen var parkert, som en del av vegen som må omfattes av stans­-forbudt skiltet. Arealet fremstår som en del av vegkonstruksjonen som er åpen for alminnelig ferdsel. Arealet er ikke større enn at det akkurat var plass til den parkerte bilen. Retten vil peke på at arealet ikke fremstår som å ha andre formål enn de rent trafikale knyttet til vegen. I ytterkant skråner vegen ned mot naboeiendommen. Det er etter rettens mening uten betydning at det eventuelt er fylt litt ekstra ut i forbindelse med oppsetting av trafo-stasjonen. Det avgjørende må være om arealet i dag fremstår som en del av vegen. Retten vil bemerke at det langs en vegstrekning av ulike grunner kan være forskjellig bredde på vegens areal utenfor kjørebanen, uten at det kan få betydning for gyldighetsområdet for stans-forbudt skiltet. Det er trafikale hensyn som begrunner oppsettingen av stans-forbudt skiltet, og det er da vesentlig for formålet at hele vegens bredde holdes fri for parkerte biler.

Retten finner ikke å ville ilegge saksomkostninger, jfr.straffeprosessloven § 436,1. ledd.

S L U T N I N G

1. Parkeringsgebyret stadfestes. 
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.