NP-1980-HR-2

I medhold av vegtrafikklovens §31a ble A av Trafikksjefen i Oslo ilagt et parkeringsgebyr på kr. 100,- for å ha parkert sin bil i Hansteensgate i Oslo i sone med parkeringsforbud. I denne sone gjaldt skilt nr. 222 «Sone med særlige bestemmelser for parkering eller stopp».

A klaget over gebyret, og Oslo forhørsrett tok klagen tilfølge ved kjennelse av 11. oktober 1979. Ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 21. november 1979 ble forhørsrettens kjennelse opphevet.

A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling og uriktig tolking av skiltreglene.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:

«Etter loven kan Utvalget ved videre kjæremål prøve om det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller tolkingen av lovforskrift, jfr. straffeprosesslovens §411 nr. 2 og 3.

Den kjærende part har som saksbehandlingsfeil gjort gjeldende at lagmannsretten i strid med tvistemålslovens §191 har unnlatt å undersøke rettssetning – nemlig regel om innføring av forbudsskilt nr. 222. I lagmannsrettens kjennelse er det anført at etter det opplyste ble dette skilt innført i henhold til skiltreglenes §17a, som ble tilføyd skiltreglene 11. juni 1975. Dette utsagn i kjennelsen er – som også fremholdt av kjæremålsmotparten – ikke korrekt. Ved den nevnte tilføyelse ble det – som anført i tilsvaret til kjæremålserklæringen – gitt hjemmel for å foreta endring i bestemmelsen om skilt nr. 219, slik at det ved underskilt kunne gjøres unntak fra parkeringsforbud for lokalt avgrensete grupper av personer eller kjøretøyer.

Lagmannsrettens feilaktige angivelse av tidspunktet for innføring av skilt nr. 222 kan ikke tillegges betydning, da den – etter Utvalgets mening – ikke kan ha virket bestemmende på kjennelsens innhold. Så vel skilt nr. 222, den spesielle forklaring til dette og den generelle bestemmelse i skiltreglene om parkeringsforbudsskilt og stoppforbudsskilt har vært uforandret gjeldende fra 1967. For de spørsmål denne sak gjelder er forskriftsendringen av 11. juni 1975 uten betydning.

Den kjærende parts angrep på lagmannsrettens tolking av angjeldende bestemmelser i skiltreglene kan heller ikke føre frem. Utvalget vil i dette spørsmål bemerke:

Skilt nr. 222 skiller seg – som lagmannsretten fremholder, fra de ordinære skilt om parkeringsforbud, skilt nr. 219-221, både ved utformingen og ved påskriften «Sone». Skiltreglene fastlegger skiltets gyldighetsområde ved den forklaring som er gjengitt i lagmannsrettens kjennelse. Som også nevnt av lagmannsretten samsvarer denne forklaring ikke helt med den uttalelse som lagmannsretten har gjengitt fra innledningen til skiltreglenes forklaring til parkerings- og stopp-forbudsskiltene nr. 219-222.

Sett i lys av den særskilte forklaring, skiltets egen utforming og dets formål må skilt nr. 222 etter Utvalgets mening anses å etablere en forbudssone. Dette støttes – som fremholdt av lagmannsretten – ved at skiltreglene også etablerer et særskilt skilt nr. 223 som markerer «Slutt på sone med begrensning i parkering eller stopp». Det må være åpenbart at disse spesielle regler må gå foran den uheldige henvisning til nr. 222 i den generelle, innledende tekst og at denne henvisning må bero på en ren lapsus.

Kjæremålet må etter dette forkastes.