LB-2019-140270

Borgarting lagmannsrett – Dom / 2020-02-25

Saken gjelder påtalemyndighetens anke over frifinnende dom for tiltale for overtredelse av straffeloven § 155, vold mot trafikkbetjent.

A er født 0.0.1982 og bor i [sted]. Han satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av:

Straffeloven § 155
for ved vold eller trusler å ha påvirket en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, eller søkt å oppnå dette

Grunnlag:
Onsdag 2. januar 2019 ca. kl. 17.30 ved Holmenkollveien 1 i Oslo, i forbindelse med at bybetjent B hadde ilagt ham tilleggsgebyr for piggdekk, gikk han mot bilen til B, hindret B i å lukke døren og dyttet og/ eller grep tak i B for å få ham til å overlevere sin tjenestetelefon/pocketkontroll.

Hovedforhandling i tingretten ble holdt 30. august 2019. Tiltalte møtte og erkjente deler av de faktiske forholdene, men ikke straffeskyld.

Tingretten fant at det ikke forelå tilstrekkelig klar lovhjemmel, og A ble frifunnet. Oslo tingrett avsa 10. september 2019 dom med slik domsslutning:

A, født 0.0.1982, frifinnes.

Påtalemyndigheten anket dommen 19. september 2019, og anken gjaldt lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Anken ble henvist ved lagmannsrettens beslutning 7. januar 2020. Lagmannsretten besluttet 16. januar 2020 at saken skulle behandles skriftlig, jf. straffeprosessloven § 333 første ledd. Statsadvokaten samtykket 17. januar 2020, og forsvareren samtykket 21. januar 2020.

Statsadvokaten kom med innlegg 23. januar 2020, forsvarer kom med innlegg 30. januar 2020, og statsadvokaten opplyste deretter at 12. februar 2020 at påtalemyndigheten ikke hadde behov for flere innlegg.

Lagmannsretten tilskrev 18. februar 2020 partene og fikk tilsendt dok. 15,01 og 15,02, Kommuneadvokatens brev 23. oktober 2018 og Riksadvokatens brev 10. april 2019. I lagmannsrettens brev ble det også lagt til grunn at det ikke var nødvendig med flere innlegg fra forsvarer.

Påtalemyndigheten la til grunn at handlingene objektiv sett var «vold» i lovens forstand, men at tingretten ikke har tatt stilling til det. Påtalemyndigheten har derfor lagt til grunn at det ikke er adgang til å avsi fellende dom og har lagt ned påstand om at tingrettens dom oppheves, jf. straffeprosessloven § 322 annet ledd. Påstanden lyder:

Oslo tingretts dom av 10. september 2019 oppheves.

Forsvarer har anført at tingrettens dom er riktig og at det ikke er hjemmel for domfellelse. Det er lagt ned slik påstand:

A frifinnes.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Innledning
Dette er en begrenset anke og gjelder tingrettens lovanvendelse. Spørsmålet er om straffeloven § 155 om vold eller trusler mot offentlig tjenestemann omfatter trafikkbetjenter som utøver offentlig myndighet.

Tingretten la følgende faktum til grunn:

Om bakgrunnen for hendelsen legger retten følgende faktum til grunn: Tiltalte hadde den aktuelle dagen hjulpet en kamerat med å hente en vaskemaskin. Etter å ha sluppet av kameraten i Holmenkollenområdet, stanset tiltalte på en stopplass utenfor Frognerseteren restaurant for å benytte sin mobiltelefon. Bybetjent B, som er ansatt i Bymiljøetaten i Oslo kommune, patruljerte i området, og foretok blant annet kontroller av om parkerte biler med piggdekk hadde betalt piggdekkavgift. Bybetjent B foretok i den forbindelse en kontroll av tiltaltes bil, ved hjelp av skiltnummeret, og konkluderte med at piggdekkavgift ikke var betalt. B gikk deretter ut av sin egen bil og bort til tiltalte, og fortalte gjennom ruten at tiltalte ikke var registrert med betaling. Tiltalte spurte da om han kunne betale gebyret på stedet. B orienterte tiltalte om at det nå var for sent, og at han ville utstede et tilleggsgebyr. Mens B arbeidet med å ta bilder av bilen, som ledd i utferdigelsen av tilleggsgebyret, kjørte tiltalte et lite stykke unna. Deretter stanset han bilen og kom gående tilbake mot B. B forsøkte da å sette seg inn i sin tjenestebil, men rakk ikke å lukke døren før tiltalte var fremme. Deretter skal tiltalte altså ha opptrådt som beskrevet i grunnlaget for tiltalen.

Ordlyden i straffeloven § 155
Straffeloven § 155 annet ledd definerer offentlig tjenestemann og lyder:

Med offentlig tjenestemann menes enhver som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, eller som har slik kompetanse i kraft av sin stilling. Som offentlig tjenestemann anses også militære vakter, enhver som pliktmessig eller etter oppfordring yter bistand til offentlig tjenestemann, eller sikrer dennes arbeidsplass.

Fornærmede B har tittel bybetjent. Tingretten har en drøftelse av oppgavene for en bybetjent i Oslo og stillingsbetegnelsen:

Etter det retten forstår har tittelen bybetjent ingen legaldefinisjon, og det er heller ikke en beskyttet tittel. Av forskrift om vilkårsparkering for allmennheten og håndheving av private parkeringsreguleringer (FOR-2016-03-18-260) (parkeringsforskriften) § 9 fremkommer det at «[d]en som utfører kontrolltjeneste med vilkårsparkering skal bære uniform» og at «[u]niformen skal være tydelig merket med virksomhetsnavn» og ordet «parkeringsvakt», «parkeringsbetjent», «trafikkbetjent», «bybetjent» eller «parkeringskontrollør». Det er ikke klart for retten om det er rettslige skranker for hvem som kan gis de innbyrdes ulike titlene, eller om noen titler i praksis kun benyttes om kommunalt ansatte. Retten legger imidlertid til grunn at B like gjerne kunne vært benevnt «trafikkbetjent», slik han for øvrig også ble i bevisoppgaven.

Det avgjørende for om bybetjent B er omfattet av ordlyden i straffeloven § 155, er i alle tilfeller hvorvidt han faktisk utøvet offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, eller hadde kompetanse til dette.

Hva gjelder bybetjenter ansatt i Oslo kommune (Bymiljøetaten), slik som B, finner retten det klart at disse utøver både kommunal og statlig myndighet gjennom flere bestemmelser i ulike forskrifter og via delegasjonsvedtak. Disse inkluderer forskrift om offentlig parkeringsgebyr (FOR-2016-03-18-261), den allerede omtalte parkeringsforskriften og forskrift om gebyr for bruk av piggdekk og tilleggsgebyr (FOR-1999-05-07-437) (piggdekkforskriften).

Den aktuelle myndighetsutøvelsen gjaldt ileggelse av tilleggsgebyr for manglende betaling av piggdekkgebyr, jf. piggdekkforskriften § 7. Myndigheten til å ilegge tilleggsgebyr ligger i utgangspunktet hos politi eller regionvegkontor, jf. piggdekkforskriften § 10 første ledd. En kommune kan imidlertid tildeles denne myndigheten, jf. piggdekkforskriften § 10 annet ledd. Retten legger til grunn at Oslo kommune, ved Bymiljøetaten, er delegert slik myndighet.

Lagmannsretten slutter seg til dette, og lagmannsretten oppfatter det slik at i den sammenheng som her gjelder kan begrepene bybetjent og trafikkbetjent brukes likt.

Bybetjent B skrev ut tilleggsgebyr etter piggdekkforskriften og utøvet derfor klart offentlig myndighet. As handling omfattes etter lagmannsrettens syn klart av lovens ordlyd.

Kravet til klar lovhjemmel
Etter Grunnloven § 96 kan man ikke straffes uten hjemmel i lov, og det samme følger av EMK artikkel 7 nr. 1. Kravet om lovhjemmel ble behandlet i HR-2016-2228-A, avsnitt 30 lyder:

I henhold til EMDs praksis følger det at lovskravet i EMK artikkel 7 nr. 1 innebærer et krav om at straffebudene skal være klare, presise og tilgjengelige. I korthet innebærer dette at lovene må være tilgjengelige og utformet på en slik måte at den enkelte med rimelighet kan innrette sin atferd på bakgrunn av lovgivningen. Det er i denne sammenheng avklart at det ikke er tilstrekkelig med en klar lovtekst dersom andre rettskilder medfører at rettstilstanden likevel må sies ikke å gi rimelig veiledning. I storkammerdom 12. februar 2008 (Kafkaris mot Kypros) [EMD 2004-21906], er dette uttrykt slik:

«The Court must, in particular, ascertain whether the text of the law, read in the light of the accompanying interpretative case-law, satisfied the requirements of accessibility and foreseeability. In doing so it must have regard to the domestic law as a whole and the way it was applied at the material time.»

Sitatet er fra avsnitt 145 i storkammerdommen. Dette avsnittet i storkammerdommen kommer etter en lengre drøftelse av lovskravet med en vurdering av behovet for klarhet holdt opp mot behovet for tolkning og utvikling. Lagmannsretten gjengir fra avsnitt 140 og 141 i storkammerdommen:

140. … An individual must know from the wording of the relevant provision and, if need be, with the assistance of the courts’ interpretation of it, what acts and omissions will make him criminally liable and what penalty will be imposed for the act committed and/or omission (see, …). Furthermore, a law may still satisfy the requirement of «foreseeability» where the person concerned has to take appropriate legal advice to assess, to a degree that is reasonable in the circumstances, the consequences which a given action may entail (see …).

141. The Court has acknowledged in its case-law that however clearly drafted a legal provision may be, in any system of law, including criminal law, there is an inevitable element of judicial interpretation. There will always be a need for elucidation of doubtful points and for adaptation to changing circumstances. Again, whilst certainty is highly desirable, it may bring in its train excessive rigidity and the law must be able to keep pace with changing circumstances. Accordingly, many laws are inevitably couched in terms which, to a greater or lesser extent, are vague and whose interpretation and application are questions of practice (see, …). The role of adjudication vested in the courts is precisely to dissipate such interpretational doubts as remain (see, …). Article 7 of the Convention cannot be read as outlawing the gradual clarification of the rules of criminal liability through judicial interpretation from case to case, «provided that the resultant development is consistent with the essence of the offence and could reasonably be foreseen» (see ..).

Lagmannsretten peker særlig på to momenter. I avsnitt 140 uttaler EMD at et spørsmål kan være slik at det er nødvendig med juridisk rådgivning og at kravet til forutsigbarhet likevel kan være oppfylt. I avsnitt 141 understreker EMD at lover ikke kan utformes helt klart og at det er et uunngåelig element av tolkning. Lagmannsretten ser det slik at spørsmålet er om ordlyden sammenholdt med øvrige rettskilder ga rimelig veiledning. Som nevnt finner lagmannsretten at ordlyden klart tilsier at trafikkbetjent som utøver offentlig myndighet omfattes av straffeloven § 155.

Kilder for tolkning av straffeloven § 155

Forarbeider
Gruppen av de som ble særlig vernet i straffeloven av 2005 § 155 ble redusert noe i forhold til gruppen som ble særlig vernet i straffeloven av 1902 § 127 og § 128. Begrepet offentlig tjenestemann i straffeloven av 2005 § 155 er kommentert i Ot.prp.nr.8 (2007–2008) på side 329:

Annet ledd første punktum gir en definisjon av offentlig tjenestemann som omfatter personer som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, eller som har slik kompetanse i kraft av sin stilling. Utenfor faller offentlig ansatte som ikke har noen slik myndighet.

Begrepet «offentlig myndighet» bør som utgangspunkt forstås på samme måte som i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a, men favner noe videre enn dette. Definisjonen av offentlige tjenestemenn omfatter enhver som har kompetanse til å treffe vedtak eller utferdige forskrift. Også saksforberedere som ikke har avgjørende myndighet, men som forbereder eller gjennomfører forvaltningsavgjørelser, omfattes. Den videre avgrensningen må i noen grad bli skjønnsmessig og overlates til domstolene, men kjernen i begrepet er ansatte i offentlig virksomhet som krever hjemmel i lov, og som regelmessig treffer avgjørelser som oppleves som inngripende og begrenser borgernes handlingsfrihet. Yrkesgrupper som vernes av § 155 er for eksempel saksbehandlere i statlig og kommunal sektor, politi, ansatte i fengselsvesenet, dommere, og oppsynspersonell. Offentlig ansatte i forretningsvirksomhet og annen virksomhet som rettslig sett like gjerne kan utføres som ledd i privat virksomhet, faller utenfor virkeområdet til § 155. På dette punktet innsnevres rekkevidden av bestemmelsen i forhold til gjeldende rett. Blant dem som faller utenfor § 155 er ansatte i offentlig eid eller styrt persontransport, slik som bussjåfører ansatt i stat eller kommune og t-banekontrollører. Det samme gjelder leger, sykepleiere og andre ansatte i offentlige helseforetak med unntak for avgjørelser om tvungen behandling, lærere og trafikkbetjenter.

Etter lagmannsrettens syn er ikke forarbeidene helt klare. Det fremgår at yrkesgrupper som utfører arbeid som rettslig sett like gjerne kan utføres av private ikke omfattes, og her er trafikkbetjenter nevnt. Forarbeidene kan forstås slik at trafikkbetjenter generelt faller utenfor bestemmelsen.

Forarbeidene understreker imidlertid at avgrensingen må bli skjønnsmessig. Det fremgår at personer som foretar arbeid som like gjerne kan utføres som ledd i privat virksomhet faller utenfor. Lagmannsretten forstår dette slik at parkeringsvakter som bare kontrollerer at det er betalt for parkering og skriver ut gebyr faller utenfor. Det fremgår videre at «kjernen i begrepet er ansatte i offentlig virksomhet som krever hjemmel i lov, og som regelmessig treffer avgjørelser som oppleves som inngripende og begrenser borgernes handlingsfrihet». Etter parkeringsforskriften § 7 er kontroll med regler om vilkårsparkering på offentlig ferdselsåre utøvelse av offentlig myndighet og kan ikke utføres som ledd i privat virksomhet. Kommunal kontroll av piggdekkavgift og å ilegge tilleggsgebyr er offentlig myndighetsutøvelse og kan ikke utføres som ledd i privat virksomhet, jf. piggdekkforskriften § 10. En bybetjent som B vil altså delvis utføre oppgaver som ikke er utførelse av offentlig myndighet, slik som kontroll av betalt parkeringsavgift og utstedelse av gebyr. Men ved nevnte kontroll av parkering og av piggdekkavgift utøves offentlig myndighet. En slik kombinasjon er behandlet i nevnte odelstingsproposisjon på side 330:

Det er ikke avgjørende om det på tidspunktet for den straffbare handlingen ble utøvet offentlig myndighet, hvis man i kraft av sin stilling hovedsakelig har slik kompetanse. Men hvis en person bare av og til utøver offentlig myndighet, vil vedkommende bare bli regnet som offentlig tjenestemann under selve myndighetsutøvelsen. …

Lagmannsretten behøver ikke ta stilling til om en bybetjent hovedsakelig utøver offentlig myndighet eller bare av og til. Som nevnt skjedde forholdet i tiltalen mens B utøvde offentlig myndighet i kraft av sin stilling. Etter lagmannsrettens syn kan forarbeidene også leses slik at en bybetjent eller trafikkbetjent er omfattet av straffeloven § 155, i hvert fall under utøvelse offentlig myndighet slik som kontrollarbeid etter piggdekkforskriften. Lagmannsretten finner denne forståelsen noe mer nærliggende enn den andre der trafikkbetjenter alltid faller utenfor.

Rettspraksis
Spørsmålet om trafikkbetjenter er vernet av straffeloven § 155 har ikke vært vurdert av Høyesterett. Det har vært behandlet i to lagmannsrettsavgjørelser, LF-2015-165193 og LG-2015-18172 [skal være LG-2015-186172, Lovdatas anm.]. Disse er omtalt slik i tingrettens dom:

Frostating lagmannsrett dom av 5. november 2015 (LF-2015-165193) gjaldt tiltale for overtredelse av straffeloven 1902 § 127 første ledd første alternativ, altså for ved vold å søkt å påvirke en offentlig tjenestemann til å unnlate å foreta en tjenestehandling, samt overtredelse av straffeloven 1902 § 326 første ledd nr. 2, altså for å forulempet offentlig tjenestemann under hans utførelse av tjenesten ved skjellsord. Grunnlaget for tiltalen var at tiltalte A hadde slått og skreket skjellsord til en parkeringsvakt i forbindelse med bøtelegging av tiltaltes bil. Tiltalte A ble dømt etter tiltalen ved Sør-Trøndelag tingretts dom 4. august 2015. Tiltalte A anket dommen, og ved påtegning og i merknader til anken la påtalemyndigheten ned påstand om frifinnelse for begge tiltaleposter under henvisning til straffeprosessloven § 342 annet ledd nr. 1 og straffeloven 2005 § 3 første ledd.

Lagmannsretten vurderte spørsmålet slik:

«I den nye straffeloven er straffebudene som gjelder overtredelser mot offentlige tjenestemenn, gitt et snevrere anvendelsesområde enn bestemmelsene de erstatter.

Straffeloven (1902) § 127 rammet den som ved vold hindrer eller søker å hindre en offentlig tjenestemann i å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling. Vold mot offentlig tjenestemann er i straffeloven av 2005 regulert i § 155. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp.nr.8 (2007–2008) side 211 og side 328-329 at trafikkbetjenter ikke lenger omfattes av stillingsgruppene med særskilt vern etter § 155 og at de heller ikke omfattes av persongruppene omfattet av straffeloven (2005) § 286. Forholdet beskrevet i tiltalens post I er således ikke straffbart etter straffeloven av 2005. Det følger da av straffeloven (2005) § 3 at forholdet skal vurderes etter ny lov fordi dette gir gunstigst resultat for siktede.

Etter straffeloven (1902) § 326 nr. 2 om forulempning av offentlig tjenestemann var trafikkbetjenter omfattet av gruppen som var vernet. Denne yrkesgruppen faller utenfor gruppen som er beskyttet av straffeloven (2005) § 156 annet ledd. I Ot.prp.nr.8 (2007–2008) er det i merknadene til bestemmelsen uttalt følgende:

«I likhet med § 155 vil imidlertid rekkevidden av bestemmelsen snevres noe inn, som følge av at definisjonen av «offentlig tjenestemann» også her innskrenker den beskyttede krets noe sammenlignet med gjeldende rett.»

Forholdene A er tiltalt for, gjengitt i tiltalens post I og II, rammes således ikke av bestemmelsene i straffeloven (2005) § 155 og § 156 og § 286.»

Det fremgår ikke tydelig av lagmannsrettens avgjørelse hva slags myndighet vedkommende parkeringsvakt hadde, men det ligger i sakens natur at parkeringsvakten var å anse som offentlig tjenestemann under straffeloven 1902. I tingrettens dom, TSTRO-2015-77338, ble fornærmede for øvrig benevnt «trafikkbetjent», og slik retten forstår premissene i dommen virker fornærmede å ha vært ansatt i Trondheim kommune. Videre forstår retten tingrettens premisser slik at gebyret som ble ilagt i den saken hadde sin bakgrunn i manglende betalt parkeringsavgift på offentlig vei.

Den andre avgjørelsen retten vil nevne er Gulating lagmannsretts dom 3. desember 2015 (LG-2015-186172). Også denne saken gjaldt tiltale om overtredelse av straffeloven 1902 § 127 første ledd første alternativ og § 326 for vold mot og forulemping av en trafikkbetjent. I likhet med saken fra Frostating, ble tiltalte A dømt i tingretten. Av tingrettens dom i saken (TBERG-2015-70895) fremgår det at foranledningen for ileggelsen av gebyr mot tiltalte A var at han hadde parkert i en busslomme. For lagmannsretten la påtalemyndigheten ned påstand om at tingrettens dom ble opphevet, som følge av ikrafttredelsen av straffeloven 2005 fordi trafikkbetjenter ikke var omfattet av den vernede personkrets etter straffeloven 2005 § 155, § 156 eller § 286. Lagmannsretten vurderte spørsmålet slik:

«Tiltalebeslutningen, som er utferdiget av Statsadvokatene i Hordaland, er bygget på straffeloven av 1902 § 127 første ledd første straffalternativ og straffeloven § 326 første ledd nr. 2. Begge bestemmelsene inneholder regler til beskyttelse av en «offentlig tjenestemann». Tingrettens dom ble, som det fremgår over, avsagt 16.10.2015, og således etter at straffeloven av 2005 hadde trådt i kraft. Det følger av det faktiske grunnlaget i tiltalebeslutningen at saken gjelder en «trafikkbetjent». Slike trafikkbetjenter er ikke omfattet av den vernede personkrets etter straffeloven av 2005, slik de var etter straffeloven av 1902. De bestemmelsene som viderefører hovedtrekkene i de rettslige grunnlagene i tiltalebeslutningens poster I og II er straffeloven av 2005 § 155, § 156 eller § 286. Det følger av dette at det da tingretten avsa sin dom ikke var grunnlag for å anvende de aktuelle bestemmelsene som fremgår av domsslutningen. Dommen bygger således på en uriktig lovanvendelse.»

Etter lagmannsrettens syn er de to nevnte lagmannsrettsdommene momenter for at trafikkbetjenter generelt ikke omfattes av straffeloven § 155, men deres betydning ved tolkning av bestemmelsen er beskjeden ettersom de er avsagt etter påstand fra påtalemyndigheten om frifinnelse.

Spørsmål i Stortinget
Spørsmålet om trafikkbetjenter er omfattet av straffeloven § 155 har vært gjenstand for spørsmål i Stortingets til justisministeren. Det er skriftlig spørsmål fra Jorodd Asphjell (A), Dok.nr.15:23 (2015–2016), besvart 24. november 2015 og skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP), Dok.nr.15:1342 (2015–2016), besvart 28. juni 2016. Daværende justis- og beredskapsminister Anders Anundsen svarte slik:

I den nye straffeloven § 155 er kretsen av særskilt beskyttede offentlige tjenestemenn snevret inn til dem som «utøver offentlig myndighet». Offentlige tjenestemenn som utfører oppgaver som like gjerne kunne vært utført av private, vil dermed ha samme vern som private. Det er den offentlige myndighetsutøvelsen som er vernet. I den utstrekning offentlig ansatte trafikkbetjenter kan anses for å utøve offentlig myndighet etter vegtrafikkloven med tilhørende forskrifter, vil de etter ordlyden kunne være vernet av denne bestemmelsen.

Lisa Christoffersen (A) stilte tilsvarende spørsmål, Dok.nr.15:837 (2016–2017), og dette ble besvart 20. mars 2017 av justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen:

I den utstrekning kommunalt ansatte trafikkbetjenter anses for å utøve offentlig myndighet etter vegtrafikkloven med tilhørende forskrifter, vil de etter ordlyden kunne være vernet også av straffeloven § 155. Hvor langt dette vernet rekker må avklares i rettspraksis.

Uttalelsene taler for at det ikke var meningen med straffeloven § 155 å unnta trafikkbetjenter som utøver offentlig myndighet etter vegtrafikkloven fra bestemmelsen. Dette er etterfølgende uttalelser fra lovgiverhold, men de er fra den utøvende makt, og ikke fra Stortinget. De har etter lagmannsrettens syn beskjeden betydning ved lovtolkningen.

Påtalepraksis og Riksadvokatens brev
Påtalemyndighetens praksis gikk ut på at straffeloven § 155 ikke omfattet trafikkbetjenter. Kommuneadvokaten i Oslo tok i brev 23. oktober 2018 til Riksadvokaten opp spørsmålet om å endre praksis slik at trafikkbetjenter ble omfattet av bestemmelsen. I brevet var det en grundig gjennomgang av rettskildene. Riksadvokaten sendte 10. april 2109 brev til statsadvokatembetene og politimestrene. Det ble der gitt uttrykk for at tidligere praksis var feil og det ble gitt støtte til kommuneadvokatens oppfatning.

Forsvareren i vår sak har påpekt at Riksadvokatens brev kom etter handlingen i vår sak. Etter lagmannsrettens syn har Riksadvokatens brev i seg selv beskjeden betydning ved lovtolkningen. Når det gjelder påtalepraksis frem til Riksadvokatens brev, bygger den etter lagmannsrettens syn på en rettsoppfatning som var tvilsom. Lagmannsrettens oppfatning er at denne tidligere påtalepraksis har liten betydning ved lovtolkningen. Det samme gjelder påtalepraksis etter brevet.

Oppsummering
Lagmannsretten skal ta stilling til om tingrettens lovanvendelse er riktig. Lagmannsretten skal avgjøre om det er riktig at straffeloven § 155 ikke omfatter vold og trusler mot bybetjenter og trafikkbetjenter som utfører kontrollarbeid etter piggdekkforskiften. Lagmannsrettens syn er at de er omfattet av ordlyden i bestemmelsen. Men spørsmålet er om hjemmelen er tilstrekkelig klar, jf. HR-2016-2228-A med henvisninger.

Ved en slik vurdering er etter lagmannsrettens syn ordlyden sentral. Når den er klar, har eventuelle uklarheter i andre kilder eller andre oppfatninger i andre kilder mindre betydning. Lagmannsretten peker i denne sammenheng på at det i nevnte dom fra EMD avsnitt 140 ble holdt åpent for at juridisk rådgivning ved tolkningen kunne være nødvendig uten at det kravet til forutsigbarhet krenkes.

Etter lagmannsrettens syn gir ikke forarbeidene noe klart bilde av om trafikkbetjenter som utøver offentlig myndighet omfattes av straffeloven § 155. Men lagmannsretten finner det noe mer nærliggende å forstå forarbeidene slik at de omfattes enn det motsatte. Påtalepraksis og rettspraksis taler etter lagmannsrettens syn for at de ikke omfattes, men momentene har etter lagmannsrettens syn beskjeden verdi. Spørsmål og svar i Stortinget og Riksadvokatens brev taler for at de omfattes, men disse momentene har etter lagmannsrettens syn liten verdi.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at de andre momentene enn ordlyden samlet gir liten veiledning for hvordan straffeloven § 155 skal forstås her. Ser man den klare ordlyden sammen med disse øvrige momentene, er lagmannsrettens syn at trafikkbetjenter og bybetjenter som utfører kontrollarbeid etter piggdekkforskriften omfattes av straffeloven § 155; og dette fremgår også tilstrekkelig klart, slik at kravet til lov i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 nr. 1 er oppfylt.

Tingrettens rettsanvendelse er på bakgrunn av dette uriktig.

Lagmannsretten bemerker at det ikke er tatt stilling til om trafikkbetjenter og bybetjenter hovedsakelig utfører offentlig myndighetsutøvelse og dermed er vernet hele tiden i sitt arbeid eller om de gjør det bare av og til og da bare er vernet når de utfører offentlig myndighetsutøvelse, f. eks. kontroll etter piggdekkforskriften. Men lagmannsretten bemerker at gjennomgangen i brevet fra Kommuneadvokaten av 23. oktober 2018 tyder på at det første er tilfelle.

Tingretten har ikke tatt uttrykkelig stilling til om de øvrige vilkår for straff i straffeloven § 155 er oppfylt. Tingrettens dom og saken for øvrig gir heller ikke særlig veiledning for straffutmåling. Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at tingrettens dom oppheves. Lagmannsretten tar påstanden til følge, og saken må behandles på nytt i tingretten.

Dommen er enstemmig. 

DOMSSLUTNING: Oslo tingretts dom av 10. september 2019 oppheves.