NP-2021-TR-2
| Rettskraftig avgjørelse ved domstol | Høyesterett |
| Dato | 09.02.2021 |
| Ved henvisning | 20-105307ENE-STAV / NP-2021-TR-2 (Norpark-intern henvisning) / (Offentlig veg i Stavanger: Utstrekning) |
| Stikkord | Offentlig veg. Veglova |
| Sammendrag | Retten fant at areal ved siden av offentlig veg var å anse som del av den offentlige vegen, uavhengig av om området var i privat eie. |
| Saksgang | Stavanger tingrett 20-105307ENE-STAV – Gulating Lagmannsrett 20-165157SAK-GULA/AVD1 – Høyesterett HR-2021-838-U |
Saken gjelder klage over ileggelse av gebyr i forbindelse med at bil med registreringsnummer AA12345 var parkert i strid med skilt 372 – Parkering forbudt, jfr. skiltforskriften § 8 til skilt 372 hvor «skiltet angir forbud mot å stanse kjøretøy på siden av vegen hvor skit er satt opp». Den aktuelle parkeringen skjedde i Sørmarkveien i Stavanger kommune.
Klageren, som ved anledningen var fører av bilen, har påklaget avgjørelsen.
Partene synes ikke å være uenig om sakens faktum. Det er enighet om at bilen sto parkert på privat grunn, noe eieren av grunnen hadde gitt klageren tillatelse til. Uenigheten mellom partene synes å være begrenset til spørsmålet om gebyr kan ilegges på privat grunn, hvor eieren av grunnen har gitt tillatelse til parkering.
Klageren har lagt ned påstand om frifinnelse slik at parkeringsselskapet tilbakebetaler ilagt gebyr i deres sak 600 8347, samt at klageren eventuelt ikke skal ilegges saksomkostninger.
Innklagde har nedlagt slik påstand:
1. Klage fra A forkastes, og parkeringsgebyr nr. 6008347 opprettholdes.
2. A betaler Stavanger parkeringsselskap KFs sakskostnader.
Rettens vurdering
Retten har kompetanse til å vurdere hvorvidt vilkårene for å ilegge gebyr forelå, men retten har ikke kompetanse til å vurdere hensiktsmessigheten av gebyret.
Utgangspunktet må etter rettens vurdering tas i veglova § i, hvor hva som er offentlig veg (hvor det kan ilegges gebyr) defineres. I bestemmelsen fremgår at:
«Offentlig veg er veg eller gate som er open for allmennferdsel og som blir halden ved like av stat, fylkeskommune eller kommune etter reglane i kap. IV Alle andre vegar eller gater blir i denne lova ä rekne for private.
Til veg blir òg rekna opplagsplass, parkeringsplass, haldeplass, bru, ferjekai eller anna kai som star i beinveges samband med veg eller gate.»
Det sentrale spørsmålet må etter dette bli om det området bilen sto parkert kan sies å stå «i beinvegs samband med veg eller gate».
Bildene nedenfor viser det aktuelle området:
Det er ikke tvil om at selve veien er kommunal, og således offentlig vei. Den er opparbeidet og vedlikeholdt av kommunen. Det tilstøtende området, hvor bilen sto parkert, står i direkte sammenheng med vegen og er åpen for alminnelig ferdsel, slik det fremgår av bildene ovenfor.
Det rettslige spørsmål i vår sak synes å være løst gjennom Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 1997 s. 637. Her kom Høyesterett til at kommunen hadde rett til å avgiftsbelegge parkeringsplasser pa privat grunn som lä langs og i umiddelbar tilknytning til offentlig veg. jfr. vegtrafikkloven § 8 med tilhørende forskrift Reglene ble forstatt slik at avgift kunne innkreves på parkeringsplasser på offentlig veg, selv om den aktuelle grunnen tilhørte private.
Selv om det i forhold til var sak dreier seg om en annen type gehyr er det sentrale i avgjørelsen at privat grunn kan anses som offentlig vei, hvor det er adgang til å ilegge offentligreuslige gebyrer.
I Rt. 1997 s. 637 heter det blant annet:
«Ved drøftelsen av om arealet er “offentlig veg”, og om kommunal avgiftsparkering derfor er hjemlet i vegtrafikkloven § 8 med forskrift, tok jeg utgangspunkt i definisjonen i vegloven § 1 annet ledd. Denne bestemmelsen synes å åpne for at også større parkeringsplasser på privat grunn kan bli regnet som en del av den offentlige veien, forutsatt “beinveges samband” med veien. Om en så vidtgående anvendelse av begrepet “offentlig veg” vil være holdbar ved fastleggelsen av hvilke arealer som kan undergis kommunal avgiftsparkering etter vegtrafikkloven § 8 med forskrift, tar jeg ikke stilling til. Jeg ser ikke bort fra at “offentlig veg”, for arealer som står i sammenheng med veien, ved anvendelsen av disse bestemmelsene må undergis en begrensning, dels i forhold til arealstørrelse og dels i forhold til beliggenhet til veien – at det ikke alltid vil være nok at det foreligger “beinveges samband” mellom arealet og veien. Også formålet med innføringen av avgiftsparkeringen vil kunne danne begrensninger. Ut fra forholdene her, med parkeringsarealet som en integrert del av veisystemet og med åpenbare trafikkavviklingshensyn og hensynet til en hensiktsmessig parkeringsordning for området som grunnlag for parkeringsreguleringen, kan det imidlertid ikke være tvilsomt at parkeringsfeltet er “offentlig veg”, og at den kommunale avgiftsparkeringen er hjemlet.»
Var sak gjelder et parkeringsforbud. Hvorvidt det er hensiktsmessig med et parkeringsforbud på det aktuelle omradet/strekningen skal retten ikke prøve. Ut fra områdets beskaffenhet, slik det fremgår av bildene ovenfor, ma retten utvilsomt legge til grunn at den private grunnen, hvor parkeringen fant sted. står i «beinvegs samband» med veien. Området fremstår som en integrert del av vegsystemet hvor det er äpenbart at de trafikale hensyn som gjør seg gjeldene ved et parkeringsforbud ogsa vil gjelde for den private grunnen.
Retten kan derfor ikke se det pà noen annen måte enn at parkeringsgebyret som ble ilagt i vår sak ar hjemlet.
Som det fremgar av det første bildet var strekningen tydelig skiftet med «parkering forbudt». Det har ikke blitt anført at klageren ikke har sett eller var kjent med skiltet. At klageren trodde at parkeringsforbudet ikke gjaldt pa privat grunn i dette tilfelle må bero pa en rettslig villfarelse. Da rettsvillfarelsen ikke kan anses aktsom vil samtlige vilkar for ileggelse av gebyr være oppfylt.
Innklagde har lagt ned pastand om tilkjennelse av saksomkostninger. Det er opplyst at et konkret krav vil blir fremlagt nar det er klart hvor mange timer som paløper i forbindelse med tingrettens behandling. Saken er behandlet skriftlig, uten oppmøte i tingretten, og det er ikke fremlagt noen konkret krav om saksomkostninger. Slike tilkjennes derfor ikke.
SLUTNING
1. Klagen forkastes