NP-2021-TR-1
| Rettskraftig avgjørelse ved domstol | Tingrett |
| Dato | 09.02.2021 |
| Ved henvisning | 20-125657TVI-VEFO/HO / NP-2021-TR-1 (Norpark-intern henvisning) / (Ikke betalt for lading/anført automatfeil) |
| Stikkord | Parkeringsforskriften §§ 31, 32 |
| Sammendrag | Slik retten så det, er det ikke holdepunkter for at § 32 kan anses å være av en slik karakter at den kan påberopes av forbrukere som grunnlag for å parkere gratis, der hvor selskapet ikke tilbyr betalingsløsninger i tråd med bestemmelsen. |
| Saksgang | Vestfold tingrett 20-125657TVI-VEFO/HO |
Framstilling av saken
Saken gjelder tvist om lovligheten av ilagt kontrollsanksjon for lading av bil, og om det eventuelt foreligger forhold som fritar saksøker fra hennes betalingsplikt.
Den 11. mai 2020 parkerte saksøker i Rambergveien 7 for å lade bilen. Området er en parkeringsplass som drives av saksøkte. Plassen har også enkelte ladestasjoner til el-biler.
For å lade bilen må man betale både en parkeringsavgift på kr 29 per time, i tillegg til en særskilt ladeavgift på kr 10 per time. Denne informasjonen fremgår både av billettautomatene på stedet, samt på egne skilter.
Det er uomtvistet at det ikke er mulig å betale ladeavgiften via mobilapplikasjonen fra «EasyPark», men at det er mulig å betale selve parkeringsavgiften her.
Betaling både for parkering og lading kan imidlertid gjøres ved en billettautomat. Saksøker forsøkte derfor å betale med kort på billettautomaten. Saksøker kort fungerte ikke, og hun prøvde flere av sine andre kort som heller ikke fungerte.
Det er uenighet mellom partene om saksøkers mislykkede betalingsforsøk skyldtes at det var en feil med billettautomaten, noe retten kommer nærmere tilbake til nedenfor.
Automaten aksepterer også mynter, men saksøker hadde ingen mynter på seg. Saksøker benyttet seg derfor av den nevnte mobilapplikasjonen, slik at hun kun betalte for parkering, dvs. avgiften på kr 29 per time, før hun satte bilen på lading. Da saksøker kom tilbake en stund senere, var saksøker ilagt en parkeringssanksjon med kommentaren «ikke betalt for lading på ladeplass».
Saksøker kontaktet parkeringsselskapet per telefon, og ønsket å klage på ileggelsen. Klage ble mottatt av parkeringsselskapet 12. mai 2020. Parkeringsselskapet avslo klagen den 26. mai 2020 med den begrunnelse at det ikke ble funnet feil på betalingsmaskinen i det aktuelle tidsrommet, og at hun skulle meldt fra til parkeringsselskapet ved betalingsproblemer. Det ble også sendt med en logg hvor det fremgår at det er registrert flere betalinger i løpet av samme dag med mynt forut for at saksøker forsøkte å betale med kort, og en betaling med kort etter dette.
Saksøker påklaget avslaget til Parkeringsklagenemnda. Parkeringsnemnda avslo klagen den 14. august 2020 da den fant det sannsynliggjort at automaten var i drift, at saksøker skulle ha betalt med mynt dersom hun ikke fikk betalt med kort, og at fører ved automatfeil, dersom det ikke finnes noen alternativ automat i rimelig nærhet, bør kontakte virksomheten og melde fra om feilen. Nemnda fant at saksøker hadde forholdt seg passiv, og at det ikke var grunnlag for å oppheve kontrollsanksjonen på bakgrunn av anførselen om automatfeil.
Saksøker sendte deretter inn stevning til Vestfold tingrett og saksøkte innga rettidig tilsvar.
Saksøkerens påstandsgrunnlag
Saksøker anfører at det er forhold på parkeringsselskapets hånd som er årsaken til at hun ikke fikk betalt, og at parkeringsselskapet derfor er avskåret fra å gjøre ikke-oppfyllelsen gjeldende som kontraktsbrudd.
Enhver forpliktelse til å rapportere feil maskin, finne en annen maskin, eller ikke parkere i det hele tatt, burde ha vært tydelig og synlig angitt. Når informasjonen ikke er tilstrekkelig tydelig og synlig, utgjør de ikke en del av vilkårene for parkering.
Billettautomaten aksepterte ikke kortbetalinger. Loggen viser en uvanlig inaktivitet av kortbetalinger og en uforholdsmessig høy prosentandel myntbetalinger den aktuelle dagen sammenlignet med logger fra tidligere dager og dagen etter. Den eneste kortinnbetalingen som ble foretatt den dagen er etter saksøker forsøkte å betale. Dette tyder på at automaten ikke aksepterte kort da saksøker forsøkte å betale.
Saksøker forsøkte å betale for ladetaksten med kortet sitt fem ganger, med varierende beløp, uten å lykkes. Saksøker sjekket bankkontoen for å sikre at ingenting var galt med kontoen eller kortet. Samboeren til saksøker kom til stedet og forsøkte å betale med fire forskjellige kort, herunder to norske, et nederlandsk og et belgisk. Heller ingen av disse fungerte.
Saksøker hadde ingen mynter, men anfører at sentralbankloven § 3-5 kun oppstiller en rett til å betale med mynter, og ingen plikt. Ettersom dette var midt under en nedstengning som følge av Covid-19 var folk frarådet fra å benytte mynter som betalingsmidler, og det ville derfor være urimelig å kreve dette at saksøker betalte med mynt i denne situasjonen.
Maskinen oppga ikke klart hva man skulle gjøre hvis billetter ikke kan utstedes, og det var heller ikke mulig å betale ladetakst i appen. Saksøker oppfylte forpliktelsene sine så godt det var mulig ved å betale hovedparkeringsavgiften gjennom Micasa-appen, og stolte på at selskapet ville gjenkjenne henne som fast kunde. Parkeringsselskapet skulle gitt saksøker mulighet til å oppfylle den manglende betalingen gjennom en faktura etter at feilen med automaten var rettet, framfor å ilegge gebyr. Det er en uforholdsmessig reaksjon å ilegge gebyr, og det anføres også at ileggelsen er i strid med formålet i parkeringsforskriften § 1 første ledd bokstav a, som skal sikre en forutsigbar, balansert og forbrukervennlig utøvelse av parkeringsvirksomhet.
Parkeringsselskapet oppfyller ikke forpliktelsen i parkeringsforskriften § 1(b), 1(c) og 32 som fastsetter at parkeringstilbudet skal være universelt utformet og parkeringsaktiviteter skal utføres med god kvalitet og så likt som mulig, ved å ikke tilby betaling for ladetakst i parkeringsappen. Parkeringsselskapet er av denne grunn avskåret fra å ilegge gebyr i dette tilfellet.
Det var heller ikke ingen rimelige alternative løsninger, da det ikke var noen annen automat for innbetaling av ladetakst i nærheten.
Dersom en lignende situasjon oppstår når man benytter offentlig transport i Norge og i utlandet, er normal praksis at man reiser gratis. Det er urimelig å krevet at du ikke reiser i det hele tatt når det skyldes en situasjon som skyldes at selskapet ikke kan ta imot betaling. På samme måte er det urimelig å kreve at saksøker ikke hadde parkert og ladet i det hele tatt, i lys av at det bare var et mindre beløp som tillegg til hovedparkeringsavgiften og at det skyldes en automat som selskapet bærer risikoen for at ikke fungerer.
Saksøkerens påstand
1. Kontrollsanksjon 8013093 må oppheves og refunderes innen 7 dager
2. Parkeringsselskapet AS dømmes til å betale sakskostnader
Saksøktes påstandsgrunnlag
Parkeringsselskapet AS gjør gjeldende at kontrollsanksjonen er korrekt ilagt, jf. parkeringsforskriften § 36 første ledd, og at det ikke foreligger forhold som fritar saksøker fra hennes betalingsplikt.
Ifølge saksøkers egne opplysninger var hun kjent med gjeldende parkeringsvilkår og må anses for å ha akseptert disse når hun valgte å benytte seg av oppstillingsplassen, samt lade sin motorvogn. I strid med disse parkeringsvilkårene forlot saksøker imidlertid parkeringsområdet uten at nødvendig betaling var i orden. Der det er parkering mot vilkår er det førers eget ansvar å påse at man har gyldig synlig billett, jf. parkeringsforskriften § 31 annet ledd.
Det er ingen forhold som tilsier at parkeringsautomaten ikke virket i det tidsrommet hvor A benyttet seg av oppstillingsplassen, tvert imot er flere betalinger registrert.
Dermed er det ingen holdepunkter som taler for at A ikke skulle kunne betale for lading og vilkårene for å ilegge en kontrollsanksjon etter parkeringsforskriften § 36 første ledd er oppfylt.
Parkeringsselskapet AS er videre av den oppfatning at A ikke kan høres med anførselen om at hun ikke hadde mynter tilgjengelig. En forbruker vil i noen tilfeller kunne kreves å betale med mynter som er et tvunget betalingsmiddel, jf. sentralbankloven § 3-5. At hun ikke hadde mynter tilgjengelig er ikke tilstrekkelig til å frita henne fra betalingsplikten. Skulle det likevel være slik at det oppleves feil ved en parkeringsautomat slik at fører ikke får gjennomført betaling støtter bransjepraksis opp om at det er rimelig å kreve at fører kontakter virksomheten og melder ifra om feilen.
Telefonnummer til vakttelefonen fremgår tydelig på parkeringsautomaten, jf. parkeringsforskriften § 22 bokstav a, og hun har selv opplyst at hun ringte virksomheten når hun oppdaget den ilagte kontrollsanksjonen. Følgelig var hun kjent med virksomhetens kontaktinformasjon. Saksøker valgte imidlertid å ikke kontakte virksomheten før hun forlot motorvognen til tross for at betaling ikke forelå.
Ved å forholde seg passiv i dette tilfelle og forlate motorvognen uten å ha oppfylt sin betalingsforpliktelse er vilkårene for å ilegge kontrollsanksjon etter parkeringsforskriften § 36 første ledd dermed til stede.
I samsvar med bransjepraksis gjøres det avslutningsvis gjeldende at saksøker, dersom hun opplevde problemer med å betale for ladingen, og ikke ønsket å benytte seg av mynt, i stedet kunne benyttet seg av en annen plass på parkeringsområdet uten krav om lading av motorvogn eller alternativt ladet ved et annet parkeringsanlegg.
Saksøktes påstand
1. A dømmes til å betale Parkeringsselskapet As kr 600 – sekshundre – med tillegg av forsinkelsesrenter fra 1. juli 2020 og fram til 20. august 2020. 2. Parkeringsselskapet AS tilkjennes sakens kostnader.Rettens vurdering
Spørsmålet er om kontrollsanksjonen er lovlig ilagt, og om det eventuelt foreligger forhold som fritar saksøker for hennes betalingsplikt.
Parkeringsselskaper har hjemmel i parkeringsforskriften § 36 til å ilegge en kontrollsanksjon ved overtredelser av vilkår for parkering. Retten legger til grunn at dette også omfatter overtredelser av vilkår for lading av motorvogn mens den er parkert.
Retten finner at det ikke er nødvendig å ta stilling til om det var en feil ved billettautomaten på det tidspunktet saksøker forsøkte å betale, idet kontrollsanksjonen uansett må anses lovlig ilagt iht. parkeringsforskriften § 36.
Det avgjørende er etter rettens vurdering at saksøker har benyttet lademaskinen uten å oppfylle vilkårene for lading. Vilkårene, herunder vilkåret om at det måtte betales ytterligere for lading, sto oppført både på skilt på området og automat, og det legges til grunn at saksøker var kjent med disse.
Når saksøker har parkert og ladet i strid med de oppgitte vilkårene, følger det som nevnt av parkeringsforskriften § 36 at parkeringsselskapet har adgang til å ilegge en kontrollsanksjon.
Saksøker har som grunnlag for betalingsfritak anført at det ikke er tilstrekkelig informert om hva man skal gjøre ved automatfeil, og at det derfor burde vært akseptert at hun betalte for hovedparkeringsavgiften gjennom mobilapplikasjonen fra EasyPark.
Retten kan ikke se at mangel på slik informasjon medfører at saksøker kan fritas for sin betalingsplikt. Det står oppført kontaktinformasjon til selskapet på skiltene, og saksøker kunne derfor kontaktet selskapet per telefon for å forhøre seg om hva hun skulle gjøre i et slikt tilfelle.
Til dette kommer at automaten aksepterte mynter da saksøker parkerte der. Retten kan ikke se at det i dette tilfellet ville være urimelig å kreve at saksøker betalte med mynter, slik saksøker har anført. Selv i det tilfellet det ikke ville vært mulig å betale heller med mynter, måtte saksøker, for å unngå å bryte vilkårene, ha kontaktet selskapet for å eventuelt avtale at hun kunne stå der uten å betale for ladingen før hun startet ladingen.
Saksøker har vist til at det innenfor for eksempel reise- og transportnæringen, er praksis at det aksepteres at man reiser gratis dersom det er forhold ved tjenesteyteren som skyldes at forbrukeren ikke får betalt, og at dette også bør gjelde for parkering.
I den grad det eksisterer en slik praksis, legger retten til grunn at betalingsfritaket i en slik situasjon beror nettopp på en aksept fra tjenesteyteren. Det er da, til forskjell fra vår sak, tale om en situasjon hvor det – før tjenesten begynner – er inngått en særskilt avtale mellom tjenesteyter og forbruker om at tjenesten vil tilbys gratis.
Uten en slik eventuell avtale med selskapet, kan ikke retten se at saksøker hadde rett til å lade bilen sin vederlagsfritt. Retten kan heller ikke se vi står overfor en situasjon hvor det er en uforholdsmessig reaksjon å ilegge gebyr, eller at ileggelsen er i strid med formålet i parkeringsforskriften § 1 første ledd bokstav a, slik saksøker har anført.
Retten kan heller ikke se at det at selskapet for betaling av ladingen ikke tilbyr en «betalingsløsning som ikke forutsetter bruk av automat eller annen fysisk innretning på parkeringsstedet, men som den parkerende ved hjelp av mobiltelefon eller annen teknologi kan betjene fra motorvognen.» kan frita saksøker for sin plikt til å betale for lading, slik saksøker har anført. Slik retten ser det, er det ikke holdepunkter for at bestemmelsen kan anses å være av en slik karakter at den kan påberopes av forbrukere som grunnlag for å parkere gratis, der hvor selskapet ikke tilbyr betalingsløsninger i tråd med bestemmelsen.
Retten er etter dette kommet til at kontrollsanksjonen er lovlig ilagt i medhold av parkeringsforskriften § 36, og at det ikke foreligger forhold som fritar saksøker fra betalingsplikten.
Retten viser for øvrig til parkeringsklagenemndsavgjørelser nr. nr. 152, 7476, og nr. 9122, som alle gir uttrykk for en rettsoppfatning i tråd med det som her legges til grunn.
Saksøkte har da krav på betaling av kontrollsanksjonen. Det er også krevd forsinkelsesrenter fra forfallsdato den 1. juni 2020 og fram til betaling skjedde den 20. august 2020. Saksøker har krav på forsinkelsesrenter av beløpet fra og med 1. juni 2020 og fram til 20. august 2020, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.
Saksøkte har vunnet saken og har krav på dekning av sakskostnader jf. tvisteloven § 20-2 (1). Retten har vurdert, men finner ikke at det er tungtveiende grunner som gjør det rimelig at saksøker skal fritas for erstatningsansvar, jf. § 20-2 (3). Saken er behandlet etter reglene for småkravprosess, og erstatning for sakskostnader gis bare innenfor rammen av tvisteloven § 10-5, jf. § 20-5 (2).
Saksøkte har lagt fram kostnadsoppgave på til sammen kr 3546, hvor salærkravet utgjør kr 2500 og utlegg utgjør kr 1046. Dette er innenfor begrensningene i § 10-5, og retten finner at kostnadene har vært nødvendige, jf. tvl. § 20-5 (1). Saksøkte tilkjennes derfor sakskostnader med kr 3546.
Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er stor arbeidsbyrde. Domsslutningen følger på neste side.
DOMSSLUTNING
1. A dømmes til å betale Parkeringsselskapet AS kr 600 – sekshundre – med tillegg av forsinkelsesrenter fra 1.juni 2020 og fram til 20. august 2020, innen to uker fra denne dommens forkynnelse.
2. A betaler til Parkeringsselskapet AS kr 3546 –tretusenfemhundreogførtiseks – i sakskostnader, innen to uker fra denne dommens forkynnelse.