NP-2021-LR-2

Originaldokument

Saken gjelder parkeringsgebyr.

A ble 12. januar 2020 ilagt parkeringsgebyr i forbindelse med at bil med registreringsnummer AA12345 var parkert i strid med skilt 372 – parkering forbudt, jf. skiltforskriften § 8 i Sørmarkveien, Stavanger.

Ileggelse av gebyr ble påklaget til Stavanger tingrett som 28. september 2020 avsa kjennelse med slik slutning:

Klagen forkastes

Tingrettens kjennelse ble meddelt A ved brev fra tingretten den 29. september 2020. I brevet fremgår at kjennelsen regnes som meddelt 5. oktober 2020. Tingrettens kjennelse ble anket til Gulating lagmannsrett 17. oktober 2020.

A har i hovedsak anført følgende:

Det er ikke grunnlag for å nekte anken fremmet. Sakens karakter tilsier at saken fremmes da den reiser problemstillinger i grenseland mellom privat eiendomsrett og veglova. Det er et åpenbart behov for overprøving.

Tingretten har lagt et uriktig faktum til grunn. Det er ikke riktig at området hvor bilen var parkert er en integrert del av veisystemet hvor det er åpenbart at de trafikale hensyn gjør seg gjeldende slik at det skal være parkeringsforbud på privat grunn. Bilens plassering var ikke til hinder for normal trafikkflyt, bilen stod ikke i grøften hvor det er skiltet parkering forbudt. Parkering skjedde på et området som er gårdsplassen til uthuset. Arealet er ikke opparbeidet til kjørebane, og parkering i området vil ikke hindre trafikk på veien, frisikt eller trafikksikkerhet. Ankende part har tillatelse fra grunneier til å parkere på stedet. Området er gårdsplassen for uthuset. Det er grunneier som har råderetten over arealet. Området er ikke åpent for allmen ferdsel. Mandalsaken (Rt-1997-637) som parkeringsselskapet viser til gir ikke presedens i saken.

Parkeringsbegrensninger på den private grunnen burde vært skiltet særskilt og avklart med den private grunneier før det ble håndhevd.

Det er lagt ned følgende påstand:

Stavanger Parkeringsselskap KF har i hovedsak anført:

Tingrettens resultat er korrekt både når det gjelder begrunnelse og resultat. Det er grunnlag for å nekte anken fremmet. Klage på parkeringsgebyr behandles etter straffeprosesslovens regler så langt de passer, jf. forskrift om offentlig parkeringsgebyr § 8.

Området hvor bilen stod parkert er en del av den offentlige veien. Tingretten var ikke i tvil om at motorvognen hadde stått parkert i strid med skiltet. Det fremgår av tingrettens kjennelse at det «utvilsomt» måtte legges til grunn at den private grunnen sto i «beinveges samband» med vegen, slik at skiltet også gjaldt der bilen ble parkert. Kommunen er av den oppfatning at eierforholdet til grunnen ikke har noen innvirkning på hva som er veiens areal, og dertil skiltets virkeområde. Det vises til Rt. 1997 s. 637. Veien omfatter mer enn kjørebanen. Fartsdumper bygges normalt ikke bredere enn kjørebanen. Det er ikke noe vilkår at parkering i strid med parkeringsforbud skal medføre at kjøretøyet står til hinder eller forstyrrelse.

Det er grunnlag for at Stavanger Parkering KF skal få dekket sine sakskostnader, jf. straffeprosessloven § 436 på 2 120 kroner som utgjør to timer etter offentlig salærsats.

Det er lagt ned følgende påstand:

Prinsipalt

1. Anken nektes fremmet

2. A dømmes til å betale saksomkostninger for arbeidet med anketilsvar med tillegg av rente etter lov om forsinket betaling fra forfall og til betaling skjer.

Subsidiært

1. Klage fra A forkastes og parkeringsgebyr 6008347 opprettholdes.

2. A dømmes til å betale sakens fulle omkostninger med tillegg av rente etter lov om forsinket betaling fra forfall og til betaling skjer.

Lagmannsrettens vurdering

Etter forskrift om offentlig parkeringsgebyr § 8 kommer straffeprosessiovens regler til anvendelse så langt de passer for saker som gjelder parkeringsgebyr. Lagmannsretten legger til grunn at straffeprosessloven § 321 om ankesiling kommer til anvendelse.

Lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre frem, og at den bør nektes fremmet etter straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum.

De faktiske forhold er uomtvistet. Tingretten la følgende til grunn:

«Partene synes ikke å være uenig om sakens faktum. Det er enighet om at bilen sto parkert på privat grunn, noe eieren av grunnen hadde gitt klageren tillatelse til. Uenigheten mellom partene synes å være begrenset til spørsmålet om gebyr kan ilegges på privat grunn, hvor eieren av grunnen har gitt tillatelse til parkering.»

Hjemmel for parkeringsgebyr er vegtrafikkloven § 3la, jf. forskrift om offentlig parkeringsgebyr av 18. mars 2016. Parkeringsforskriften § 1 har følgende anvendelsesområde:

Denne forskrift gjelder overtredelser av bestemmelser om stans og parkering av motorvogn eller tilhenger til motorvogn på veg åpen for alminnelig ferdsel, jf trafikkreglene § i og som ikke omfattes av forskrifi om vilkårsparkering for allmennheten og håndheving av private parkeringsreguleringer.

I følge trafikkreglene § 1 første ledd bokstav a har følgende beskrivelse av vei:

Veg: Offentlig eller privat veg, gate eller plass (herunder opplagsplass, parkeringsplass, holdeplass, bru, vinterveg unntatt merket løype for beltemotorsykkel, feijekai eller annen kai som står i umiddelbar forbindelse med veg) som er åpen for alminnelig ferdsel

Vegloven § 1 gir følgende definisjon av vei:

Offentlig veg er veg eller gate som er open for allmenn ferdsel og som blir halden ved like av stat, fylkeskommune eller kommune etter reglane i kap. IV. Alle andre vegar eller gater blir i denne lova å rekne for private.

Til veg blir àg rekna opplagsplass, parkeringsplass, haldeplass, bru, ferjekai eller anna kai som står i beinveges samband med veg eller gate

Trafikkreglene § 1 og vegloven § 1 synes langt på vei å ha sammenfallende beskrivelse av hva som er vei. Problemstillingen i saken er om det areal hvor bilen stod parkert står i «umiddelbar forbindelse med veg»/«beinveges samband med veg eller gate» da dette er et vilkår for å ilegge parkeringsgebyr på privat grunn

I tingrettens kjennelse fremgår følgende:«Det er ikke tvil om at selve veien er kommunal, og således offentlig vei. Den er opparbeidet og vedlikeholdt av kommunen. Det tilstøtende området, hvor bilen sto parkert, står i direkte sammenheng med vegen og er åpen for alminnelig ferdsel, slik det fremgår av bildene ovenfor.

Det rettslige spørsmål i vår sak synes å være løst gjennom Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 1997 s. 637. Her kom Høyesterett til at kommunen hadde rett til å avgiftsbelegge parkeringsplasser på privat grunn som lå langs og i umiddelbar tilknytning til offentlig veg, jfr. vegtrafikkloven § 8 med tilhørende forskrift. Reglene ble forstått slik at avgift kunne innkreves på parkeringsplasser på offentlig veg, selv om den aktuelle grunnen tilhørte private.

Selv om det i forhold til vår sak dreier seg om en annen type gebyr er det sentrale iavgjørelsen at privat grunn kan anses som offentlig vei, hvor det er adgang til å ilegge offentligrettslige gebyrer.

I Rt. 1997 s. 637 heter det blant annet:

«Ved drøftelsen av om arealet er “offentlig veg”, og om kommunal avgiftsparkering derfor er hjemlet i vegtraflkkloven § 8 med forskrift, tok jeg utgangspunkt i definisjonen i vegloven § 1 annet ledd. Denne bestemmelsen synes å åpne for at også større parkeringsplasser på privat grunn kan bli regnet som en det av den offentlige veien, forutsatt “beinveges samband” med veien. Om en så vidtgående anvendelse av begrepet “offentlig veg” vil være holdbar ved fastleggelsen av hvilke arealer som kan undergis kommunal avgiftsparkering etter vegtrafikkloven § 8 med forskrift, tar jeg ikke stilling til. Jeg ser ikke bortfra at “offentlig veg’ for arealer som står i sammmenheng med veien, ved anvendelsen av disse bestemmelsene må undergis en begrensning, dels i forhold til arealstarrelse og dels i forhold til beliggenhet til veien — at det ikke alltid vil være nok at det foreligger “beinveges samband” mellom arealet og veien. Også formålet med innføringen av avgftsparkeringen vil kunne danne begrensninger. Ut fra forholdene her, med parkeringsarealet som en integrert del av veisysteinet og med åpenbare trafikkavviklingshensyn og hensynet til en hensiktsmessig parkeringsordning for området som grunnlag for parkeringsreguleringen, kan det imidlertid ikke være tvilsomt at parkeringsfeltet er “offentlig veg”, og at den kommunale avgflsparkeringen er hjemlet.»

Vår sak gjelder et parkeringsforbud. Hvorvidt det er hensiktsmessig med et parkeringsforbud på det aktuelle området/strekningen skal retten ikke prøve. Ut fra områdets beskaffenhet, slik det fremgår av bildene ovenfor, må retten utvilsomt legge til grunn at den private grunnen, hvor parkeringen fant sted, står i «beinvegs samband» med veien. Området fremstår som en integrert del av vegsystemet hvor det er åpenbart at de trafikale hensyn som gjør seg gjeldene ved et parkeringsforbud også vil gjelde for den private grunnen.

Retten kan derfor ikke se det på noen annen måte enn at parkeringsgebyret som ble ilagt i vår sak var hjemlet.»

Det er fremlagt bilder som viser hvor parkeringen fant sted. Arealet mellom driftsbygningen og den asfalterte veibanen er så smalt at bilen står parkert langs asfaltkanten. Arealet må sees på som en del av veiens skulder. Veien på stedet er smal. Det er ikke to kjørefelt på stedet selv om veien synes bred nok for passering av motgående kjøretøy. Av- og påstigning må skje dels ut i selve veibanen. Parkeringen kan lett skape farlige situasjoner og trafikale hensyn tilsier at det er grunnlag for å regulere parkering på stedet.

På stedet er det tydelig skiltet med parkering forbudt. Skyldkravet er uaktsomhet, jf. vegtrafikkloven § 31. Det legges til grunn at A kan bebreides for å ha parkert i strid med skilt. Det objektive og subjektive vilkår for gebyr er til stede.

Slik lagmannsretten ser det, basert på tingreffens kjennelse, det som er gjort gjeldende i forbindelse med anken og det som for øvrig fremgår av sakens dokumenter, har tingretten foretatt en betryggende og riktig bevisvurdering. Ingen nye bevis er tilbudt. Lagmannsretten kan ikke se at A i tilknytning til anken anfører noe som er egnet til å lede til en annen rettsanvendelse eller bevisvurdering enn den tingretten har kommet med. Lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre frem.

Stavanger parkering har krevd dekket sakskostnader med 2 120 kroner. Det fremgår av parkeringsforskriften § 8 siste ledd at blant annet straffeprosessloven kapittel 30 om sakskostnader gjelder så langt de passer. Da lagmannsretten legger til grunn at vilkårene for å fremme anken ikke foreligger er vilkårene for sakskostnader oppfylt. Sakskostnader til det offentlige settes til 2 120 kroner. Lagmannsretten legger til grunn at sakskostnader skal tilkjennes de som håndhever parkeringsbestemmelsene, dvs Stavanger Parkering Kf. Det vises i den forbindelse til praksis fra Oslo tingrett.

Beslutningen er enstemmig.

SLUTNING