NP-2007-LR-1

Rettskraftig avgjørelse ved domstol	Lagmannsrett
Dato	11.05.2007
Ved henvisning	07-070593KST-HALO / NP. 2007-LR-1 (Norpark-intern henvisning) / (Fortau i Hammerfest-kjennelsen)
Stikkord	Aktsomhet
Sammendrag	Enstemmig
Saksgang	Ukjent saksnummer i underinstans, men behandlet i Hammerfest tingrett – Lagmannsrett 07-070593KST-HALO

Saken gjelder klage over parkeringsgebyr.

A ble den 03.11.06 ilagt parkeringsgebyr av Hammerfest kommune. Gebyret ble ilagt i medhold av trafikkreglenes § 17 .1 punkt c, jf parkeringsforskriften § 14, på følgende grunnlag:

"Bilen står delvis på fortau. Foto A-B"

A påklaget gebyrileggelsen til Hammefest tingrett, som etter muntlige forhandlinger den 14.03.07 avsa kjennelse med slik slutning:

1. Klagen forkastes. 
2. A, født xx.xx.1971, dømmes til innen 2- to- uker fra meddelelsen av denne kjennelse å betale 1.000 i saksomkostninger til Hammerfest kommune.

A har i rett tid påkjært kjennelsen. Om saksforholdet og saksgangen forut for tingrettens behandling, vises til kjennelsen.

A har i korte trekk anført:

Tingrettens lovanvendelse og bevisvurdering er feil. Det er ikke åpenbart at bilen sto på et område som skal defineres som “fortau” etter trafikkreglenes § 1 nr 1 bokstav h. Selv om det foreligger kantstein, er det ikke åpenbart at området er et anlegg for gående. Kantsteinområdet løper bare noen få meter og ender i et avmerket parkeringsområde. Det er ikke laget fotgjengerovergang ved enden av området. Om vinteren dekkes kantsteinen av snø, og oppleves dermed ikke som en fysisk hindring. Området er heller ikke strødd. Det er derfor vanskelig for publikum å avdekke at dette er et fortau.

Subsidiært anføres at A ikke har parkert på fortauet forsettlig eller uaktsomt. Enhver borger skal kunne forholde seg til den informasjon som er gitt på det aktuelle parkeringsområdet, uavhengig av om vedkommende har god lokalkunnskap eller ikke. I dette tilfellet er parkeringsskiltet ved innkjøringen til parkeringsarealet vanskelig å lese for traffikanter som svinger inn til området, fordi det er satt så nær innkjørselen. Skiltet burde ha vært plassert ved enden av fortauet. Når kantsteinen tildekkes om vinteren, får publikum ingen varsler om at parkering nærmest skiltet ikke er lovlig. Kommunen kunne med enkelhet ha gjort enkle tiltak for å gi publikum god nok informasjon, uavhengig av hvor bilfører kommer fra. Dessuten burde kommunen ha brøytet bedre slik at kantsteinen ble synlig, og eventuelt også sperret området fysisk om vinteren, eller i all fall tilkjennegi at dette var et område for gående.

Det er feil å legge til grunn at lokal kunnskap skal gi grunnlag for bøter, da må det fremlegges bevis for at A faktisk hadde slik kunnskap da han parkerte. I alle fall er det klart at andre også parkerer på tilsvarende måte om vinteren i god tro. Det vises til fremlagte bilder og DVD. Ut fra dette kan ikke kommunen påstå at informasjonen er god nok. Det parkeres daglig på området vinterstid. Dersom bilistene hadde visst at det var ulovlig å stå der, ville de neppe ha betalt parkeringsbillett.

Fremlagte dokumentasjon viser at parkeringsbetjenten observerer kjøretøy som etter kommunens oppfatning står feilparkert, uten å skrive ut bøter. Dette må tolkes slik at kommunens informasjon ikke er god nok til å kunne gi bøter. A mener det er svært urettferdig at praksisen er ulik. Han har ikke opptrådt uaktsomt og det foreligger ikke grunnlag for bøtelegging. Det er lagt ned påstand om at A frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.

Hammerfest kommune har i korthet anført:

Det aktuelle området er klart skilt fra kjørebanen med kantstein, jf trafikkreglenes § 1 bokstav h, og dermed å anse som fortau. I denne sammenheng har det ingen betydning hvorvidt kantsteinen dekkes med snø om vinteren. Det avgjørende er at området faktisk er atskilt fra kjørebanen med kantstein, noe partene er enige om.

Om området kan anses som et “anlegg for gående”, avhenger av om det i det ytre fremtrer som et fortau åpent for alminnelig ferdsel, jf Rt-1978-1550. Parkeringsskiltet er plassert der den aktuelle parkeringsreguleringen starter, i korrekt avstand fra gangfeltet, og plassert i kjørebanen ved kantsteinen som skiller fortauet fra kjørebanen. Det aktuelle skilt nr 552 gjelder i henhold til skiltforskriftens § 12 ” …bare på den side av veien hvor det er satt opp”, ikke på fortauet eller andre områder som skulle være atskilt fra vegen med kantstein.

At fortauet slutter og går over i et parkeringsområde lenger borte på strekningen, har ikke noen betydning for om området forut skal anses som fortau eller ikke. Sistnevnte område er ikke atskilt fra kjørebanen med kantstein, noe som gjør at dette får en annen karakter enn fortauet. Dette støttes også av at det like til venstre hvor A parkerte er et gangfelt. Stedet der parkeringen fant sted er etter dette klart å anse som et fortau i henhold til trafikkreglene.

Videre opptrådte A uaktsomt ved parkeringen, jf vegtrafikkloven §§ 3, 5 første ledd og 31. Aktsomhetskravet er svært strengt, se Rt-1984-833 og Rt-1993-899. A har ikke gjort det han kunne for å forvisse seg om at han parkerte lovlig. I tillegg til at det var synlig at området var opphevet med kantstein med gangfelt like ved, er A godt kjent på stedet. Rettspraksis viser at det må legges en strengere aktsomhetsnorm i saker etter vegtrafikkloven dersom bilfører er kjent på stedet, jf Rt-1985-792. A har parkert ofte ved det aktuelle området, og er således kjent med parkeringsforholdene på stedet.

At andre biler har parkert på det aktuelle stedet uten å bli ilagt parkeringsgebyr er ikke relevant. Fremlagte DVD viser da heller ikke at de aktuelle bilene ikke har blitt ilagt gebyr. Uansett om parkeringsbetjenten i dette tilfellet ikke utstedte parkeringsgebyr med en gang, er hans opptreden i alle tilfelle ikke å anse som en tillatelse til å parkere på fortauet.

Det hører inn under kommunens frie skjønn å vurdere hvilke overtredelser det skal reageres på til enhver tid. Trafikkbetjentene må til enhver tid vurdere hva som skal prioriteres i forhold til trafikksikkerheten, trafikkavviklingen mv. Det foreligger ingen usaklig forskjellsbehandling. Kommunens skjønnsutøvelse vedrørende hvilke parkeringer det reageres på til enhver tid ligger utenfor domstolens prøvelsesrett.

Hammerfest kommune har fått delegert politimyndighet til å håndheve parkeringsbestemmelser etter vegtrafikkloven med underliggende forskrifter. Det fremgår klart av parkeringsforskriften § 20 siste ledd, at straffeprosesslovens regler, herunder kap 30, gjelder tilsvarende ved behandling av klage på gebyr.

Det er lagt ned påstand om at kjæremålet forkastes og at A dømmes til å betale sakens omkostninger.

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter parkeringsforskriften§ 19, kan ilagt gebyr påklages innen 3 uker etter ileggelsen. Lagmannsretten legger til grunn at kjæremålet er rettidig. Klage over ilagt parkeringsgebyr behandles etter straffeprosesslovens bestemmelser, jf forskrift om offentlig parkeringsregulering og parkeringsgebyr § 20. Vanlige strafferettslige beviskrav gjelder for faktum i saken, jf Rt-1998-291.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at det er hevet over rimelig tvil at A den aktuelle dagen sto delvis parkert på et område som er definert som fortau i henhold til trafikkreglenes § 1 nr 1 bokstav h, og viser for så vidt til tingrettens begrunnelse samt det fremlagte bildemateriale. Det er ikke bestridt at bilen sto parkert slik bildene viser, og at A daglig parkerer i dette området slik han selv har forklart under tingrettens behandling. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at As anførsler om mangelfull informasjon kan føre frem.

Videre er lagmannsretten enig med tingretten i at det var uaktsomt av A å parkere slik han gjorde, og kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens begrunnelse også her. Det foreligger en streng aktsomhetsplikt på dette området, se Engstrøm: Vegtrafikkloven mv., 4. utg., side 479 punkt 10 med videre henvisning til rettspraksis. Ut fra As kjennskap til området, har han ikke oppfylt sin undersøkelsesplikt når det gjelder å overholde parkeringsbestemmelsene. Bilen var dessuten parkert utenfor et område som er avmerket for parkering. Likevel forsøkte han ikke “å forvisse seg om” at bilen var lovlig parkert, jf Rt-1993-899.

Lagmannsretten legger til grunn at også flere andre bilførere har parkert på samme måte som A, slik den fremlagte dokumentasjon viser. Om disse er ilagt parkeringsgebyr er ikke kjent, men lagmannsretten kan uansett ikke se at dette kan få noen avgjørende betydning for om boten som er ilagt A skal opprettholdes. Dersom andre bilister ikke har blitt ilagt bot, kan ikke dette tolkes slik at parkeringsbetjentene har ment at det ikke er grunnlag for det.

Kjæremålet blir etter dette forkastet.

Når det gjelder saksomkostninger kommer reglene i straffeprosessloven kap. 30, jf parkeringsforskriften § 20 siste ledd til anvendelse. Hammerfest kommune har fremsatt krav om dekning av saksomkostninger for lagmannsretten med kr 7.031,25. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige og at A bør pålegges å erstatte kommunen dette beløpet, jf straffeprosessloven § 436 første ledd, første punktum, jf annet ledd. Straffeprosessloven § 437 siste ledd er iakttatt. Lagmannsretten er videre enig i tingrettens omkostningsavgjørelse.

Kjennelsen er enstemmig.

S l u t n i n g:

1. Kjæremålet forkastes. 
2. I saksomkostninger betaler A til Hammerfest kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen til sammen kr 7.031,25 - sjutusenogtrettien­kronerogtjuefem-øre-, med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 fra forfall til betaling skjer.