NP-1998-LR-1

Merk: Avgjørelsen er ikke den endelige avgjørelsen i saken, og er kun med av systemhensyn. Endelig avgjørelse i saken er Høyesterett HR-1998-13-S.

Dato	29.09.1998
Ved henvisning	Nr. 97-01695 / NP-1998-LR-1 (Norpark-intern henvisning) / (Turbusskilt i Bergen)
Saksgang	Bergen forhørsrett – Gulating lagmannsrett Nr. 97-01695 – Høyesterett HR-1998-13-S

I sak som gjelder klage fra A mot Bergen kommune ved Bergen Parkeringsselskap over ilagt parkeringsgebyr, avsa Bergen forhørsrett kjennelse den 25. august med slutning:

1. Klagen forkastes. 
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Om sakens bakgrunn og partenes anførsler for forhørsretten vises til forhørsrettens kjennelse.

A har påkjært forhørsrettens kjennelse ved erklæring om kjæremål som er mottatt i forhørsretten den 10. september 1997. Det legges til grunn at kjæremålet er rettidig.

I kjæremålet anføres at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at forhørsretten skulle ha innhentet brev fra Norpark om det skilt som er aktuelt i saken. Man mener at det brevet ville ha hatt be­tydning for rettens vurdering.

Det anføres også at forhørsretten har lagt til grunn at skiltnor­malen ikke er juridisk bindende, hvilket den er. Hvis skiltet hadde vært utført slik forhørsretten la til grunn, ville det derfor ha vært ulovlig fordi samtykke fra Vegdirektoratet ikke forelå. Skiltet er bygget opp på en måte som ikke er hjemlet i forskriftene.

Endelig anføres at det ikke er mulig å finne skiltets betydning ved gjennomgang av skiltforskriftene og skiltnormalen. Det kan da ikke settes for høye krav før man konstaterer unnskyldelig retts­villfarelse. Enda mindre må dette gjelde når det er nærliggende å komme til motsatt resultat enn forhørsrettens ved fornuftig for­tolkning.

A har lagt ned påstand:

1. Bergen forhørsrett kjennelse av 25. august 1997 oppheves og klageren gis medhold i sitt krav om at gebyr frafalles. 
2. Bergen kommune/Parkeringsselskapet pålegges å dekke saksomkostninger til klagerens advokat med kr. 13.000,- og til klageren med kr. 2.000,-.

Bergen kommune har gitt tilsvar til kjæremålet den 18. september 1997 idet man viser til at brevet fra Norpark ikke gir noen beg­runnelse for standpunkt i saken. Man mener at brevet ikke har betydning for saken. Det anføres også at manglende strek på skil­tet ikke hadde betydning for A forståelse.

Man er enig i at skiltnormalen er bindende, men den er ingen lov. Tvertimot er den en konkretisering av de ulike bestemmelser i skiltforskriftene. Den er derfor ikke uttømmende for hvilke skilt som kan benyttes i kombinasjon. Avviket i denne sak skyldes at skiltet ble brukt i et område med mange utenlandske sjåfører.

Det bestrides at det er grunnlag for å påberope seg rettsvillfar­else i denne sak. Andre personers oppfatning er uten betydning for saken.

Bergen kommune har lagt ned påstand:

1. Bergen forhørsretts kjennelse av 25. august 1997 stadfestes. 
2. Bergen kommune v/Bergen Parkeringsselskap tilkjennes saksomkostninger.

Lagmannsretten bemerker at etter fremlagt dokumentasjon er det truffet bestemmelse av politiet om at det på det angjeldende sted kun skal være tillatt å parkere for turbusser. I samsvar med ved­taket er det satt opp skilt som skal angi dette forbud.

Det legges til grunn at skiltingen ble gjennomført ved et hoved­skilt om parkering, og underskilt hvor tillatelsen til å parkere ble presisert å gjelde turbusser, og under det igjen en ytterlig­ere presisering om at mellom kl. 08 og 17 var det forbudt å par­kere mer enn to timer.

Slik kombinasjon er i og for seg tillatt, men for slik kombinas­jon er det gitt skiltnormaler som skal vise hvorledes utforming av kombinasjoner skal skje. Denne normalen er utformet av sent­rale veimyndigheter, og det er lagt til grunn at avvik fra nor­malen forutsetter at samtykke er innhentet, skiltforskriftenes § 31.

Den aktuelle kombinasjon av skilter er som angitt i forhørsret­tens kjennelse, innenfor skiltforskriftene, og lagmannsretten viser til det som er angitt om dette i forhørsrettens kjennelse av 25. august 1997. Som utgangspunkt var skiltingen derfor i samsvar med gjeldende regelverk.

På den annen side legger lagmannsretten også til grunn at slik bruk av kombinasjonsskilt er undergitt særlige krav. Generelt er utforming av skilt undergitt sentral regulering etter bestemmel­sen i skiltforskriftenes § 31. I samsvar med denne normering er det utarbeidet skiltnormal hvor det presiseres at skiltingen skal være klar og entydig. Man bør unngå bruk av kombinasjonsskilt, og hvor slike allikevel må settes opp, tilsier klarhetskravet at underskiltene skal avgrenses ved en horisontal linje, jfr. den fremlagte skiltnormal s. 186. Slik horisontal linje var også tatt inn i den kommunale skiltplan, slik som påpekt i lagmannsrettens kjennelse av 22. april 1997.

Lagmannsretten legger etter dette, som forhørsretten, til grunn at den aktuelle utforming av skiltet avviker fra skiltnormalen ved at det ikke på det aktuelle tidspunkt var laget en strek over underskiltet mellom avgrensningen til turbuss og tidsrestriksjon­en. Etter skiltforskriftenes § 1 nr. 2 er trafikkskilt bare gyl­dige når de er plassert etter vedtak av riktig myndighet og i samsvar med gjeldende regler. Dette tilsier at det aktuelle skilt ikke var gyldig da parkeringsgebyret ble ilagt.

Ved at tidsbegrensningen derved kobles direkte til avgrensningen til turbuss, fremstår underskiltet med tidsavgrensningen etter sin ordlyd som presisering av hovedskiltet. Skiltet i sin helhet fremsto da med et helt annet meningsinnhold, nemlig at det var tillatt å parkere for alle, men med visse tidsbegrensninger. Selv om en slik forståelse ikke er i samsvar med skiltforskriftene, var det egnet til å bli misforstått. Man var da over i en situas­jon som skiltnormalen advarer mot.

Lagmannsretten har forståelse for at feil bare bør tillegges betydning når de har virket inn på avgjørelsens innhold. På den annen side legger lagmannsretten vekt på at trafikkreglene og skiltreglene må håndheves med stor vekt på forutberegnelighet og klarhet. Dette hensyn er tillagt stor vekt i skiltnormalen, og lagmannsretten legger også vekt på at A faktisk var i vill­farelse om skiltets betydning. At A selv ikke la vekt på den manglende strek, er i denne sammenheng uten betydning. Av­gjørende er at skiltet fremsto som uklart.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten at det er all grunn til å følge hovedregelen i skiltforskriftenes § 1, 2. ledd. Skiltet var forskriftsstridig, og de forskriftsstridige forhold var egnet til å gjøre skiltets budskap uklart. Etter hovedregelen var skiltet dermed ugyldig, slik at grunnlaget for det ilagte parkeringsgebyr falle bort.

Gebyrvedtaket må etter dette oppheves.

A har krevet seg tilkjent saksomkostninger i anledning saken med tilsammen kr. 15.000,- hvorav kr. 13.000,- er salær til prosessfullmedktigen og kr. 2.000,- skal dekke As egne ut­gifter. Kravet gies medhold, jfr. straffeprosesslovens§ 438. Omkostningene finnes rimelige på bakgrunn av sakens omfang. Det legges vekt på den tid det har tatt å få saken behandlet.

Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G

1. Vedtaket om å ilegge parkeringsgebyr oppheves. 
2. Bergen kommune v/Bergen Parkeringsselskap tilpliktes å betale saksomkostninger til A med kr. 15.000,- -kronerfemtentusen- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.