NP-1998-HR-1

Saken gjelder klage over ilagt parkeringsgebyr.

A ble av Bergen Parkeringsselskap ilagt gebyr for feilparkering lørdag 28 januar 1995. Det var truffet bestemmelse av politiet om forbud mot parkering for andre kjøretøy enn turbusser på det aktuelle stedet. Forbudet var skiltet i form av et hovedskilt og et underskilt. Hovedskiltet var skilt nr 552 “parkering”. Underskiltet hadde tekst og skiltsymboler over totalt fire linjer. Første linje var skilt nr 807.3 “buss”. Andre linje var teksten “Gjelder turbuss”. Tredje linje var tidsangivelsen “08-17” med svarte bokstaver. Fjerde linje var skilt nr 372 “Parkering forbudt” sammenstilt med teksten “over 2 timer”.

A klaget over gebyret til Bergen Parkeringsselskap, som avslo klagen. Klagen ble deretter oversendt Bergen forhørsrett. Forhørsretten avsa kjennelse i saken, men denne ble senere opphevet av Gulating lagmannsrett. Bergen forhørsrett avsa 25 august 1997 ny kjennelse med slik slutning:

“1. Klagen forkastes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.”

A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 29 september 1997 avsa kjennelse med slik slutning:

“1. Vedtaket om å ilegge parkeringsgebyr oppheves.

2. Bergen kommune v/Bergen Parkeringsselskap tilpliktes å betale saksomkostninger til A med kr 15000,- – kronerfemtentusen- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.”

Om saksforholdet for øvrig vises til de tidligere kjennelser.

Bergen kommune v/Bergen Parkeringsselskap har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at kjæremålet gjelder forståelsen av et trafikkskilt, og at dette må regnes som tolkning av en lovforskrift.

Kommunen gjør gjeldende at forhørsretten har forstått skiltet riktig. Skiltet innebærer et permanent forbud mot parkering for andre kjøretøy enn turbusser. Videre gjelder det et forbud mot parkering i over to timer for turbusser i tidsrommet 08-17 på hverdager. Forhørsretten kom til at denne bruken av kombinasjonsskilt ikke var i strid med skiltforskriften. At det var benyttet en annen skiltkombinasjon enn anbefalt i skiltnormalen, kunne ikke ha betydning for gyldigheten av skiltet.

Lagmannsretten tolker skiltreglene uriktig når den bygger på at skiltet er ugyldig. Det er feil at skiltet er i strid med skiltnormalen fastsatt av Vegdirektoratet. Skiltnormalen gir bare eksempler på kombinerte reguleringer. Skiltnormalen er ikke uttømmende for hvilke skilter som kan kombineres.

Det er ikke riktig at skiltingen er ugyldig på grunn av at det ikke er satt inn noen svart strek mellom linje to og linje tre i kombinasjonsskiltet.

Bergen kommune v/Bergen Parkeringsselskap har lagt ned slik påstand:

“1. Bergen forhørsretts kjennelse av 25. august 1997 stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for tidligere behandling av saken i forhørsrett, lagmannsrett og for Høyesteretts kjæremålsutvalg.”

A viser til lagmannsrettens kjennelse. Skiltkombinasjonen var ikke hjemlet i skiltnormalen. Skiltnormalen er bindende for skiltmyndigheten etter skiltforskriften §31 nr 1. Bergen politikammer gjorde likevel unntak fra skiltnormalen uten å innhente samtykke fra Vegdirektoratet. Det vises også til at den benyttede skiltkombinasjonen framtrer som villedende. As oppfatning om at parkering er tillatt for privatbiler i helgen er den mest logiske ut fra skiltforskriften og skiltnormalen.

Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:

“1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 29.09.1997 stadfestes.

2. Bergen kommune v/Bergen Parkeringsselskap pålegges å dekke saksomkostninger for forhørsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 17000,-“

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Lagmannsrettens avgjørelse er truffet etter kjæremål, og utvalget har den begrensede kompetanse som følger av straffeprosessloven §388. Det aktuelle alternativ her er nr 3 – tolkning av lovforskrift. Trafikkskiltet må anses som bærer av en generell – om enn sterkt lokalt begrenset – regel om begrensning av adgangen til parkering, gitt av politiet i kraft av delegert myndighet. Denne myndighet følger av §28 nr 1 i skiltforskriften av 10 oktober 1980, som bygger på hjemmel i vegtrafikkloven. Tolkning av skiltet må således anses som tolkning av lovforskrift. Nå bygger imidlertid ikke lagmannsrettens avgjørelse på tolkning av skiltet, men på at skiltet må anses ugyldig etter skiltforskriften §1 nr 2. Men når det legges til grunn at tolkning av skiltet ligger innenfor utvalgets kompetanse etter straffeprosessloven §388 nr 3, må det være en naturlig konsekvens at utvalget også kan prøve gyldigheten av den regel skiltet må anses som bærer av.

Lagmannsrettens begrunnelse for ugyldighet bygger på at skiltet var i strid med den såkalte skiltnormalen, som er utarbeidet av Vegdirektoratet i mars 1987 med hjemmel i skiltforskriften §31 nr 1, og innholder “tekniske bestemmelser og retningslinjer (skiltnormaler)” for offentlige trafikkskilt. Bestemmelsene er etter skiltforskriften §31 nr 1 bindende for skiltmyndighetene. Lagmannsretten har lagt til grunn at utformingen av skiltet avvek fra skiltnormalen ved at det skulle vært anbrakt en horisontal strek under de to øverste linjer av underskiltet, som dermed ville ha fremtrådt som to selvstendige underskilt. For øvrig bemerker lagmannsretten at skiltet ikke var i overensstemmelse med skiltvedtaket, hvor det var tatt inn en slik horisontal strek.

Utvalget bemerker at skiltforskriften §1 nr 2 bestemmer at offentlig trafikkskilt bare er gyldig “når det er plassert etter vedtak av vedkommende skiltmyndighet i samsvar med reglene i kap. XIII”. Dette kapittel i skiltforskriften inneholder imidlertid bare regler om kompetent skiltmyndighet. Skiltforskriften har ingen uttrykkelig regel om ugyldighetsvirkningen av feil som består i innholdsmessige mangler ved skiltet. Men utvalget antar at også slike mangler etter omstendighetene må kunne lede til hel eller delvis ugyldighet.

Utvalget er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Det omtvistede skilt besto av skilt nr 552 “Parkering” med ett underskilt bestående av fire linjer. I skiltforskriften §12, tredje ledd om skilt nr 552, Parkering, heter det at dersom underskilt angir at parkering er forbeholdt bestemte kjøretøy- eller trafikantgrupper, er parkering forbudt for andre. På underskiltet under skilt 552 var i første linje anbrakt symbolet for buss (som i underskilt 807.3), og i annen linje teksten “Gjelder turbuss”. Disse to linjer tok sikte på å etablere at parkering bare var tillatt for turbusser. Under disse to linjer – men altså ikke på et separat underskilt – var så anbrakt linjene “08-17” med svarte bokstaver og – som siste linje – skilt nr 372 “Parkering forbudt” sammenstilt med teksten “over 2 timer”. Disse to linjer tok sikte på en nærmere regulering av parkeringsadgangen for turbusser, og utgjør en kombinert regulering, underskilt nr 834, definert som “parkeringsregulering ved kombinasjon av tekst, tall, symbol m.v. som nyttes på andre underskilt”. De to øverste linjer på underskiltet, med et absolutt parkeringsforbud for andre kjøretøyer enn turbusser, inngår imidlertid ikke i noen kombinasjon av forskjellige parkeringsmuligheter i forskjellige tidsrom, og kan etter utvalgets oppfatning ikke sees å utgjøre noen naturlig del av en kombinert regulering i skiltforskriftens forstand. Nå er det nok likevel mulig at også en slik regulering hvor parkering helt ut forbeholdes for bestemte kjøretøyer, kan inngå i et kombinasjonsskilt; dette synes iallfall forutsatt i skiltnormalen. Men den advarer mot kompliserte reguleringer ved bruk av underskilt 834, og fastslår at mer enn to ulike reguleringer ikke skal angis. Utvalget er enig med lagmannsretten i at skiltet må anses for å være i strid med skiltnormalen. Det skulle ha vært foretatt en oppdeling i to underskilt, hvor bare det nederste ville vært et kombinasjonsskilt. Det bemerkes for øvrig at dette også ville ha vært i overensstemmelse med skiltvedtaket, og at skiltet senere er endret slik at det nå er anbrakt en delestrek under linjen “Gjelder turbuss”.

Det neste spørsmål blir så om feilen medfører at skiltet ikke kan anses gyldig. Utvalget bemerker til dette at spørsmålet neppe kan besvares generelt; ugyldighet vil neppe kunne påberopes av den som har parkert i strid med enhver rimelig forståelse av skiltet. Men utvalget er enig med lagmannsretten i at feilen – på grunn av tidsbegrensningen i underskiltets tredje linje – gjorde skiltets budskap mer uklart enn det burde være. Og feilen bør da lede til at skiltets parkeringsforbud ikke kan anvendes i tilfelle hvor feilen kunne ha gitt grunnlag for misforståelse. Nå har kommunen gjort gjeldende at feilen etter As forklaring ikke hadde betydning for hans forståelse av skiltet. Men utvalget finner, som lagmannsretten, at det avgjørende må være at skiltet kunne fremstå som uklart.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste, og A tilkjennes kr 2 000 i saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Bergen kommune v/Bergen Parkeringsselskap 2 000 – totusen – kroner til A innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.