NP-1997-LR-1

Merk: Avgjørelsen er ikke den endelige avgjørelsen i saken, og er kun med av systemhensyn. Endelig avgjørelse i saken er Høyesterett HR-1997-17-A.

Dato	25.10.1995
Ved henvisning	LE-1994-1984 / NP-1997-LR-1 (Norpark-intern henvisning) / (Vestvollhagan-dommen)
Saksgang	Nedre Romerike herredsrett Nr. 93-00989 – Eidsivating lagmannsrett LE-1994-1984 – Høyesterett HR-1997-17-A

Saken gjelder spørsmålet om vilkårene for skilting med offentlige trafikkskilt etter skiltforskriftenes §34 annet ledd er oppfylt når det gjelder de private veiene på Vestvollhagan Borettslags eiendom.

Borettslaget har bestridt at Romerike politikammers og Skedsmo formannskaps vedtak om skiltplan for boområdene Holt/Vestvollen av henholdsvis 28. september 1989 og 5. mars 1990 kan gjøres gjeldende for dets boligområde. Stevning til Nedre Romerike herredsrett mot Staten v/Samferdelsedepartementet ble uttatt den 30. juni 1993 med påstand om at Romerike politikammers vedtak av 29. september 1992 ble kjent ugyldig. Vedtaket gikk ut på at de private parkeringsskiltene som borettslaget hadde satt opp etter at den offentlige skiltplan for området var vedtatt, skulle fjernes. Påstanden ble senere endret til å omfatte Romerike politikammers vedtak av 28. september 1989 da selve skiltplanen ble vedtatt.

Nedre Romerike herredsrett avsa dom i saken den 7. juni 1994 med slik slutning:

“1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. A/L Vestvollhagan borettslag betaler saksomkostninger med kr 30000 – trettitusen 00/100 – til staten v/Samferdselsdepartementet.”

Når det gjelder saksforholdet og anførslene for herredsretten, vises det til dennes dom.

Borettslaget har i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Staten har tatt til gjenmæle.

Hovedforhandling ble holdt på Lillestrøm 12. september 1995. Det ble avgitt parts- og vitneforklaringer og foretatt dokumentasjon som det fremgår av rettsboken. Det ble foretatt befaring på borettslagets område der skilter og veier ble påvist og den alminnelige ferdsel på veiene ble observert. Saken foreligger i det vesentlige i samme skikkelse som for herredsretten.

For sammenhengens skyld finner lagmannsretten det praktisk å gi en kort oppsummering av sakens forhistorie og utvikling.

Innflytting i borettslagets leiligheter skjedde i 1989. Samme år fattet Romerike politikammer, den 28. september, vedtak om skiltplan for området Holt/Vestvollen om parkering. Året etter, den 5. mars fattet Skedsmo formannskap vedtak om fartsgrense 30 km/time innenfor området.

Området ble skiltet i overensstemmelse med vedtakene, men Vestvollhagan borettslag ble etter hvert misfornøyd med kommunens håndheving av parkeringsbestemmelsene på området og tok i 1990 kontakt med det private selskapet Parkeringssystemer AS, som senere har håndhevet parkeringsbestemmelsene på borettslagets område. Parkeringssystemer AS har satt opp private skilt som regulerer såvel ferdsel som parkering inne på borettslagets område.

Det er opplyst at Parkeringssystemer AS håndhever parkeringsforbudet på en noe lempeligere måte enn hva kommunen gjør. Parkeringssystemer AS aksepterer at beboerne parkerer sine biler ved boligen eller andre steder på borettslagets område, for et tidsrom av inntil 15 min uten spesielle krav til aktivitet ved bilen. Dessuten aksepteres parkering over noe lengre tidsrom i forbindelse med spesielle aktiviteter som vask av bilen, skifting av hjul, avlessing o.l. Det er videre opplyst at Parkeringssystemer AS ikke bøtlegger ved parkering utover 24 timer på gjesteparkeringsplassen.

Vestvollhagan Borettslag består av rekkehus og leiligheten med til sammen 118 boenheter. Veiene på borettslagets område tilhører borettslaget og den totale veilengde inne på borettslagets område anslås til 800 – 1000 meter. Veiene er asfaltert og har en bredde på 2,5 m – 3,0 m.

Noen av boenhetene har carport eller garasje i tilknytning til boligen, mens de øvrige parkerer på en av de større parkeringsplasser som finnes inne på borettslagets område. Det er avsatt parkeringsplass til 1,5 biler pr boenhet, dvs. at det er parkeringsplasser for 170 – 180 biler inne på borettslagets området, inkludert garasjer, carporter og gjesteparkering.

Innkjøringen til borettslaget skjer fra offentlig vei og og umiddelbart etter innkjøringen ligger gjesteparkeringsplassen samt den ene av de store parkeringsplassene for beboerne.

Ved innkjøringen er det satt opp privat skilt som angir at det er privat område og at innkjøring er forbudt for uvedkommende.

Det er ingen spesiell kontroll med hvem som kjører inn på borettslagets område.

A/L Vestvollhagan Borettslag har i det vesentlige anført at borettslagets område er et klart avgrenset område hvor det ved skilting er angitt at uvedkommende ikke har adgang. Det forhold at Parkeringssystemer AS ikke fører kontroll med hvem som passerer skiltet, har ingen betydning. Beboerne fører kontroll med hvem som kjører inn på borettslagets område og det er ingen steder å parkere inne på borettslagets område for uvedkommende. Når uvedkommende ikke har adgang, kan området ikke ansees åpent for alminnelig ferdsel.

Den trafikk beboerne selv utøver, er så liten at den ikke vil være av betydning ved vurderingen av hvorvidt området er åpent for alminnelig ferdsel. Den trafikk som utøves av andre, som besøkende, håndverkere, eller det offentlige i forbindelse med renovasjon, levering av post o.l. er så liten at den ikke kan tillegges vekt.

Borettslaget ønsker å ha kontroll med skiltingen av den grunn at borettslaget selv har best forutsetninger for å komme til heldige løsninger både hva angår spørsmålet om hvorledes det bør skiltes og også klagebehandlingen.

Det er ingen reell begrunnelse når det anføres at hensynet til brannvesenets og politiets tilgjengelighet tilsier at området bør reguleres ved offentlig skilting. Det er ikke ført noen beviser for at dagens ordning fungerer dårlig. Dagens ordning fungerer bra i motsetning til tidligere da kontrollen fra kommunens side var svært dårlig og parkeringen vilkårlig. Det er heller ikke ført beviser for at det generelt er større problemer med fremkommelighet for utrykningsvogner i borettslag regulert ved privat skilting, i forhold til borettslag regulert ved offentlig skilting.

Det er ikke muligheter for gjennomkjøring gjennom borettslaget og det er ingen institusjoner som barnehage, daghjem eller lignende som medfører trafikk inne på borettslagets område.

Veienes standard er slik at den i seg selv tilsier at veien ikke er åpen for alminnelig ferdsel.

Det må være et dokumentert behov for offentlig regulering, noe det ikke er i nærværende sak. Parkeringssystemer AS sørger for at parkeringsbestemmelsene blir etterlevet på en langt bedre måte enn hva tilfellet var da kommunen utførte kontrollen.

A/L Vestvollhagan borettslag har nedlagt slik påstand:

“1. Romerike politikammers vedtak av 28. september 1989 om skiltplan for Holt/Vestvollen begrenses til ikke å omfatte Vestvollhagan Borettslags private område, fra og med innkjøringen til veien til Brånås Næringspark.

2. Vestvollhagan Borettslag tilkjennes saksomkostninger.”

Staten v/Samferdselsdepartementet har i det vesentlige anført at det ligger et stort antall boenheter inne på borettslagets område. Med et normalt antall beboere i hver boenhet, vil det høre hjemme 300 – 400 mennesker innenfor borettslagets område. Beboerne skal frem og tilbake til skole, arbeid, butikk o l og denne trafikk isolert synes stor nok til at området må regnes som åpent for alminnelig ferdsel. I tillegg til den trafikk beboerne selv står for, aksepterer borettslaget gjesters kjøring samt annen nødvendig nyttetrafikk inne på borettslagets område. Dette er ytterligere med på å bekrefte at området er åpent for alminnelig ferdsel.

Det er ingen kontroll med hvem som kjører inn på området og området er åpent for alle som ønsker å kjøre inn. Det offentlige har et klart behov for å kunne regulere parkering og ferdsel på områder med så mange boenheter. Staten har ikke grunnlag for å hevde at borettslaget pr i dag håndhever parkeringsreglene på en uheldig måte, men man har ingen garanti mot at borettslagets styre i fremtiden vil kunne ha andre prioriteringer og hvor såvel regelverk som håndhevelsen av reglene vil kunne utvikle seg i uheldig retning ut fra et trafikksikkerhetssynspunkt.

Konsekvensene av en dom i favør av den ankende part vil være svært store, idet dette vil medføre at et helt sett regler ikke vil komme til anvendelse på borettslagets område. Begrepet “åpen for alminnelig ferdsel” benyttes også andre steder i lovverket og konsekvensene av en dom i den ankende parts favør vil være vanskelig å ha full oversikt over.

Reelle hensyn så vel som den foreliggende rettspraksis tilsier at området ansees åpent for alminnelig ferdsel.

Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:

“Byrettens dom stadfestes og Staten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.”

Lagmannsretten bemerker:

Partene er enige om at Romerike politikammers vedtak av 28. september 1989 er et gyldig forvaltningsvedtak. Det omstridte spørsmål er om dette vedtaket kan gjøres gjeldende også på borettslagets eiendom, som partene er enige om er et privat område. Avgjørelsen vil dels bero på lagmannsrettens forståelse av skiltforskriftens §34 nr. 1 annet ledd og den til dels omfattende rettspraksis knyttet til begrepet “åpen for alminnelig ferdsel” og dels på lagmannsrettens bevisvurdering etter foretatt befaring på området.

Skiltforskriften er gitt med hjemmel i vegtrafikkloven §5 og §6. Forskriftens §34 gjelder trafikkskilting for private veier og bestemmelsens nr. 1 annet ledd har følgende ordlyd:

“Dersom trafikken på privat veg som er åpen for alminnelig ferdsel tilsier det, kan vedkommende skiltmyndighet bestemme at en bestemt vegstrekning skal skiltes med offentlige trafikkskilt. Utgiftene til dette skal i så fall dekkes av den ansvarlige for den private veg, med mindre vegsjefen bestemmer at utgiftene skal dekkes som for skilting av riksveg.”

For at det offentlige skal kunne skilte en privat veistrekning, må veien således være åpen for alminnelig ferdsel. Selv om dette vilkår er oppfylt, kan allikevel skilting med offentlige trafikkskilt bare finne sted dersom trafikken tilsier det.

Lagmannsretten skal først drøfte begrepet “åpen for alminnelig ferdsel”.

Lagmannsretten er ikke kjent med eksempler fra rettspraksis direkte knyttet til begrepet i relasjon til skiltforskriftens §34 nr. 1 annet ledd. Begrepet benyttes imidlertid også i trafikkreglene. Således heter det i trafikkreglenes §1 at med veg forståes en “(o)ffentlig eller privat veg …. som er åpen for alminnelig ferdsel.” Spørsmålet om hvorvidt en privat vei er åpen for alminnelig ferdsel, har betydning for hvorvidt den blir å anse som vei i veitrafikkloven og trafikkreglenes forstand, og kan f.eks. bli avgjørende for vurderingen av hvem som har vikeplikt i veikryss, der den ene veien er privat. Det er således særlig i straffesaker og erstatningssaker etter kollisjoner at spørsmålet om hvorvidt en privat vei er åpen for alminnelig ferdsel har vært drøftet. Det er imidlertid enighet mellom partene at uttrykket “åpen for alminnelig ferdsel” i skiltforskriftene har det samme innhold som uttrykket har når det er brukt i trafikkreglenes bestemmelser, og i relasjon til trafikkreglene foreligger en omfattende rettspraksis, herunder en del dommer og kjennelser fra Høyesterett.

Lagmannsretten legger til grunn at med alminnelig ferdsel menes ikke bare bilkjøring og annen motorisert ferdsel, men også gangferdsel og annen menneskelig aktivitet på veiene som sykling og alminnelig opphold. Denne ferdsel må videre ha et visst minimumsomfang, og Høyesterett har ved flere anledninger bygget på at det må antas å være en sammenheng mellom ferdselsmengden og omfanget av den bebyggelse eller virksomhet som sogner til veien ( Rt-1936-884, Rt-1988-258). Det fremgår ellers av rettspraksis at det bl.a. vil være relevante momenter i vurderingen å legge vekt på veiens beskaffenhet, hvorledes veien fremtrer visuelt for trafikantene der den munner ut i en offentlig vei, hvorvidt det er mulighet for og adgang til gjennomkjøring – d.v.s. i hvilken utstrekning almenheten har faktisk adgang til å ferdes på veien.

Veiene inne på Vestvollhagans Borettslags område har en samlet lengde på anslagsvis 800 – 1000 meter. Veiene er asfaltert og har en bredde på 2,5 – 3 meter. Standarden er ikke spesielt god. Inn- og utkjøring av området kan bare skje ett sted da den mulighet som tidligere eksisterte for gjennomkjøring til et annet boligområde, nå er fjernet, idet veien er sperret. Utkjørselen fremtrer som “privat”, og det er satt opp skilt som angir at innkjøring er forbudt for uvedkommende. Det er heller ikke naturlig å betegne stedet der veien fra borettslaget løper ut i den kommunale veien, som et veikryss etter alminnelig språkbruk. Både utkjørselens karakter av privat utkjørsel, veistandarden og den manglende mulighet for gjennomkjøring trekker etter lagmannsrettens oppfatning i retning av at området ikke er åpent for alminnelig ferdsel.

På den annen side har borettslaget så meget som 118 boenheter. noe som tilsier at det bor anslagsvis 300 – 400 mennesker inne på borettslagets område. De fleste av husstandene har 1 eller 2 motorvogner og borettslaget aksepterer at beboerne kjører frem og tilbake til egen bolig i forbindelse med daglige gjøremål som levering av varer eller henting av barn o.l.

I tillegg til dette vil det være en viss trafikk i forbindelse med at beboerne kjører, sykler, eller går til og fra arbeid, skole, fritidssysler o l. Flere av de større parkeringsplassene ligger inne på området og en del av boenhetene har carport eller garasjer i tilknytning til boligen.

Ut over dette tilkommer den trafikk som håndverkere, renhold, televerk, post, renovasjon, gjester o.l. medfører.

Samlet vil det være en ikke ubetydelig trafikk på borettslagets område. I tillegg kommer at det ikke er etablert noe system for kontroll med at innkjøringsforbudet etterleves.

Etter en konkret vurdering av forholdene på stedet er lagmannsretten kommet til at borettslagets veier må anses å være åpne for alminnelig ferdsel.

Vilkåret for at det offentlige skal ha adgang til å skilte, er imidlertid også at trafikken tilsier slik skilting. Det må her siktes både til trafikkmengden og arten av trafikk. Staten har hevdet at denne siste vurderingen må høre under forvaltningens frie skjønn, og at det derfor er et forhold som domstolene ikke kan overprøve – subsidiært at det er et trafikkfaglig spørsmål som domstolene bør være tilbakeholdne med å overprøve.

Lagmannsretten finner at grensen mellom det frie skjønnet og de øvrige faktorer som har betydning for det offentliges adgang til å skilte på privat vei, ikke kan sies å være helt klar. De momenter som forvaltningen vil måtte vektlegge ved sin skjønnsmessige vurdering av hvorvidt det skal skiltes eller ikke, vil i stor utstrekning være de samme som de momenter som er bestemmende for hvorvidt trafikken tilsier skilting. Lagmannsretten behøver imidlertid ikke ta standpunkt til spørsmålet omkring prøvingsretten, idet den nettopp har bygget sin vurdering av spørsmålet om hvorvidt veien er åpen for alminnelig ferdsel, på trafikkmengden som må følge med det store antall boenheter. I tillegg peker lagmannsretten på det faktum at også arten av trafikk tilsier skilting: det er tildels tunge kjøretøyer som skal inn på området, f.eks. renovasjonsbiler, og ved uregulert parkering kan farlige situasjoner lett oppstå på de smale veiene, spesielt når man ser hen til det store antall barn som må forutsettes å holde til i området.

Borettslagets representant har under hovedforhandlingen utvetydig gitt uttrykk for at dette nettopp er borettslagets syn på behovet for skilting og regulering av parkeringen, og at det var misnøye med det offentliges håndheving av egne regler som førte til at man etablerte samarbeidet med det private parkeringsselskap. I den anledning skal lagmannsretten bemerke at spørsmålet om hvorvidt området er åpent for alminnelig ferdsel eller ikke, er en faktisk og rettslig vurdering som vil måtte være uavhengig av hvorledes borettslaget eller enhver privat eier for øvrig ser på behovet for eller ønsket om offentlig skilting.

Den ankende part har tapt saken, men lagmannsretten finner at slike særlige omstendigheter foreligger at saksomkostninger ikke bør ilegges for lagmannsretten, jf unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner at saken har frembudt betydelig tvil. Saken synes i noen grad å utgjøre et grensetilfelle. Det foreligger ingen tidligere rettsavgjørelser hvor de faktiske forhold har vært slik at de kan danne presedens for nærværende sak. Det er lite rettskildemateriale som kan bidra til å avklare rettstilstanden og behovet for en rettslig avklaring har etter lagmannsrettens oppfatning vært til stede. Det tilkjennes derfor heller ikke saksomkostninger for herredsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd.

Med bakgrunn i den omkostningsoppgave som er inngitt fra den ankende parts prosessfullmektig, finner retten grunn til å gjøre partene oppmerksom på tvistemålsloven §52, hvoretter partene kan be retten fastsette den godtgjørelse prosessfullmektigene tilkommer. Slik begjæring må eventuelt fremsettes innen 1 måned etter sakens slutt.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Nedre Romerike herredsretts dom stadfestes forsåvidt angår pkt 1.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.