NP-1997-HR-3

Rettskraftig avgjørelse ved domstol	Høyesterett
Dato	04.05.1997
Ved henvisning	HR-1997-31-B / Rt-1997-637 / NP-1997-HR-3 (Norpark-intern henvisning) / (Mandalsaken)
Stikkord	Offentlig ferdselsåre
Sammendrag	Spørsmål var om kommunens adgang til å avgiftsbelegge parkeringsplasser på privat grunn som ligger langs og i umiddelbar tilknytning til offentlig veg.Mandal byrett frifant kommunen. Agder lagmannsrett fant at Mandal kommune var uberettiget til å oppebære parkeringsavgift.Sameiet eier en eiendom hvor det er oppført et kombinert forretnings-, kontor- og boligkompleks med et samlet areal på noe over 7000 m2. Eiendommen er omkranset av veier, som er åpen for alminnelig ferdsel. På østsiden av bygget går det en privat vei. Det er noen parkeringsplasser mellom denne veien og bygget. Sameiet har satt opp parkometre. I den grad det innkreves avgift, gjøres dette av sameiet. Mot sør er det noen få parkeringsplasser. På vestsiden av senteret, hvor hoved-inngangen til senteret er, er det offentlig veg. Mellom bygget og veien er det regulert og anlagt 12 parkeringsplasser. Parkeringsfeltet med disse 12 plassene ligger helt inntil veien, og uten noe fysisk skille til denne, slik at bilene svinger umiddelbart inn fra veien og til den enkelte parkeringsplass. Yttergrensen for parkeringsplassene er samtidig grensen for sameiets eiendom.Parkeringen er regulert og plassene er avgiftsbelagt i henhold til offentlig skilting. Mandal Parkeringsselskap, som er en del av kommunal virksomhet, har oppsatt parkeringsautomat og innkrever avgiften. Det er retten til denne avgiften tvisten gjelder. Ved drøftelsen av om arealet er “offentlig veg”, og om kommunal avgiftsparkering derfor er hjemlet i vegtrafikkloven § 8 med forskrift, tok Høyesterett utgangspunkt i definisjonen i vegloven § 1 annet ledd. Denne bestemmelsen synes å åpne for at også større parkeringsplasser på privat grunn kan bli regnet som en del av den offentlige veien, forutsatt “beinvegssamband” med veien.Om en så vidtgående anvendelse av begrepet ” offentlig veg” vil være holdbar ved fastleggelsen av hvilke arealer som kan undergis kommunal avgiftsparkering etter vegtrafikkloven § 8 med forskrift, tok retten ikke stilling til. Retten ser ikke bort fra at “offentlig veg”, for arealer som står i sammenheng med veien, ved anvendelsen av disse bestemmelsene må undergis en begrensning, dels i forhold til arealstørrelse og dels i forhold til beliggenhet til veien, at det ikke alltid vil være nok at det foreligger “beinvegssamband” mellom arealet og veien. Også formålet med innføringen av avgiftsparkering vil danne begrensninger. Ut fra forholdene her, med parkeringsarealet som en integrert del av vegsystemet og med åpenbare trafikkavviklingshensyn og hensynet til en hensiktsmessig parkeringsordning for området som grunnlag for parkeringsregulering, kan det imidlertid ikke være tvilsomt at parkeringsfeltet er “offentlig veg”, og at den kommunale avgiftsparkeringen er hjemlet. Som et generelt utgangspunkt må det gjelde at når det offentlige med nødvendig hjemmel innfører avgiftsparkering på offentlig veg, vil ikke dette utløse erstatningsansvar, selv om grunnen parkeringsplassene ligger på skulle være private. Hvorledes det ville stille seg dersom også større parkeringsarealer og arealer med vesentlig annerledes beliggenhet i forhold til veien enn det aktuelle feltet, skulle kunne anses for å være offentlig veg, tok retten ikke stilling til.
Saksgang	Mandal Byrett (Ukjent saksnummer) – Agder lagmannsrett LA-1994-00296 – Høyesterett HR-1997-31-B

Saken gjelder en kommunes adgang til å avgiftsbelegge parkeringsplasser på privat grunn som ligger langs og i umiddelbar tilknytning til offentlig vei.

Øvrebyen Senter Sameie, som jeg heretter benevner Sameiet, eier eiendommen Marnarveien 33, gnr 160 bnr 1418 i Mandal. På eiendommen er oppført et kombinert forretnings-, kontor- og boligkompleks – “Øvrebyen Senter” – med et samlet areal på noe over 7.000 m2. Senteret sto ferdig i november 1988.

Senteret ligger sentralt i Mandal. Eiendommen er omkranset av veier, som er åpne for alminnelig ferdsel. På østsiden av bygget går det en privat vei. Det er noen parkeringsplasser mellom denne veien og bygget. Sameiet har her satt opp parkometre. I den grad det innkreves avgift, gjøres dette av Sameiet. Mot sør er det noen få parkeringsplasser. Disse disponeres av Postverket, som leier lokaler i bygget til postkontor. På vestsiden av senteret, hvor hovedinngangen til senteret er, er det offentlig vei. Mellom bygget og veien er det regulert og anlagt 12 parkeringsplasser. Parkeringsfeltet med disse 12 plassene ligger helt inntil veien, og uten noe fysisk skille til denne, slik at bilene svinger umiddelbart inn fra veien og til den enkelte parkeringsplass. Yttergrensen for parkeringsplassene er samtidig grensen for Sameiets eiendom. Parkeringen er regulert og plassene er avgiftsbelagt i henhold til offentlig skilting. Mandal Parkeringsselskap, som er en del av den kommunale virksomhet, har oppsatt parkeringsautomat og innkrever avgiften. Det er retten til denne avgiftsparkeringen tvisten gjelder. Jeg nevner at nord for bygget går det en hovedtrafikkåre i området. Her er det ingen parkeringsplasser.

For senteret, og også for en eiendom rett ved hvor det skulle oppføres parkeringshus, ble det utarbeidet en særskilt reguleringsplan. Denne er nå innpasset i en ny reguleringsplan for et større område av Øvrebyen i Mandal. Sentralt i byggesaken og i reguleringsarbeidet for senteret sto spørsmålet om parkering og parkeringsplasser. Etter reguleringsbestemmelsene for senteret ble det stilt krav om én parkeringsplass pr 30 m2 forretningsareal, én plass pr 50 m2 kontorareal og én plass pr leilighet. I tillegg skulle det avsettes nødvendige parkeringsplasser som knyttet seg til driften av forretninger og kontorer samt plasser for av- og pålessing ved varetransport. Totalt ble det krevd at senteret skulle ha til disposisjon 204 parkeringsplasser. For å oppfylle dette vilkåret ble det oppført et parkeringshus ved senteret. Byggherre og eier av parkeringshuset var Øvrebyen AS, med brødrene Reme som selskapets aksjonærer. Brødrene Reme var for øvrig ved oppføringen av senteret, og før seksjoneringen av eiendommen, også eierne i Øvrebyen Senter Sameie. Etter seksjoneringen beholdt de seksjonene tilknyttet næringsarealene i bygget, men overdro boligseksjonene.

Gjennom oppføringen av parkeringshuset disponerte senteret i alt 222 parkeringsplasser, inkludert parkeringsplassene rundt selve bygget. Tolv av disse er plassene på vestsiden av bygget. Tomtegrunnen til disse 12 plassene ble for øvrig ervervet av Sameiet gjennom en tilleggsavtale med Mandal Rutebilstasjon AS. De 222 plassene representerte en merdekning på 18 parkeringsplasser i forhold til kravet om 204 plasser. Merdekningen førte til at Mandal kommune, etter avtale med Sameiet, kjøpte 18 plasser i parkeringshuset for kr 35.000 pr plass, i alt kr 630.000.

Den offentlige skiltingen og avgiftsautomaten for de 12 plassene på vestsiden ble satt opp omtrent da senteret sto ferdig. Sameiet, som selv hadde kjøpt inn parkometre til disse plassene, bestred at kommunen hadde rett til å innkreve avgift. Gjennom de følgende år var det atskillig skriftveksling mellom Sameiet og kommunen om retten til kommunal avgiftsparkering. Det var forhandlinger med sikte på å få inngått en avtale, hvor retten til parkeringsavgiften, eller deler av den, for de 12 plassene på vestsiden eventuelt skulle inngå som ett av flere avtalepunkter i en totalløsning av spørsmål mellom Sameiet og kommunen om parkering.

Enighet ble ikke oppnådd, og Øvrebyen Senter Sameie reiste i august 1993 sak mot kommunen med krav om fastsettelsesdom for at kommunen ikke var berettiget til å oppebære parkeringsavgift for de 12 plassene og krav om erstatning for tapte inntekter for disse plassene for perioden fra 1 januar 1989. Subsidiært ble det fremsatt krav om at kommunen var pliktig til å ekspropriere de 12 plassene. Dette siste kravet ble frafalt før hovedforhandlingen i byretten.

Mandal byrett avsa 7 februar 1994 dom med slik domsslutning:

“1. Saksøkte frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.”

Øvrebyen Senter Sameie påanket byrettens dom til lagmannsretten. Agder lagmannsrett avsa 31 mai 1995 dom med slik domsslutning:

“1. Mandal kommune er uberettiget til å oppebære parkeringsavgift og leieinntekter på 12 parkeringsplasser på vestsiden av gnr. 60 bnr. 1418 i Mandal.

2. Mandal kommune v/ordføreren dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale Øvrebyen Senter Sameie v/styrets formann kr 200.000.- – tohundretusen -, med 12 – tolv – prosent rente fra forfallstidspunkt til betaling skjer.

3. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

4. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.”

Dommen er avsagt under dissens. En dommer kom til samme resultat som byretten.

Flertallet la til grunn at vegtrafikkloven med forskrift ikke ga hjemmel for avgiftsinnkrevingen. En slik avgiftsinnkreving innebar en overføring av eiendomsrett. Overføring av eiendomsrett forutsetter avtale eller ekspropriasjon. Den manglende hjemmel tilsa at Sameiet hadde krav på erstatning for tapte inntekter. Erstatningen ble fastsatt ut fra en stipulering av en antatt årlig leieinntekt for parkeringsarealet. Mindretallet fant at den kommunale avgiftsparkeringen var hjemlet i vegtrafikkloven §8 med forskrift, og – forutsetningsvis – at Sameiet da ikke kunne kreve erstatning.

Mandal kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Øvrebyen Senter Sameie har motanket og krevd erstatningen forhøyet. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumentbevis. Bortsett fra at enkelte punkter er noe utdypet, står saken i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

Den ankende part, Mandal kommune, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Saken reiser to hovedspørsmål. For det første om kommunen har adgang til å etablere avgiftsparkering på de aktuelle plassene. For det andre om en slik etablering utløser et erstatningskrav for grunneieren. Reelt sett er det bare spørsmålet om erstatning som er omtvistet.

Avgiftsparkeringen er hjemlet, dels i avtale, dels i lov. Det hevdes ikke at avgiftsspørsmålet er løst ved avtale.

I byggesaken og i reguleringsarbeidet sto spørsmålet om parkering og parkeringsregulering helt sentralt. Kommunen nedsatte et arbeidsutvalg for å utrede og analysere parkeringsproblemene i Mandal sentrum. Utvalget hadde tre medlemmer. Kommunens tekniske sjef, en representant for handelsstanden og Roald Reme som representant for Øvrebyen AS. Innstillingen fra dette utvalget, som ble fulgt opp gjennom senere kommunal behandling, forutsatte at kommunen, gjennom det parkeringsselskap kommunen skulle etablere, skulle regulere og stå for driften av parkeringsplassene i området. Det er ikke grunnlag for å unnta de 12 plassene fra denne forutsetning, som alle parter la til grunn, og som må være bindende.

Det sentrale lovtolkningsspørsmål knytter seg til vegtrafikkloven §8 og begrepet offentlig vei. Etter vegloven §1 annet ledd, som må gis tilsvarende anvendelse ved forståelsen av vegtrafikkloven §8 med forskrift, er parkeringsfeltet å anse som offentlig vei. Kravet i vegloven §1 til kommunalt vedlikehold er oppfylt.

Skal Sameiets erstatningskrav kunne føre frem, må det i tilfelle bygges på Grunnloven §105. Dette må gjelde uansett om kommunens hjemmel er avtale eller lov.

Ut fra en helhetsvurdering kan Grunnloven §105 i dette tilfellet ikke gi grunnlag for noen erstatning. Overføringsaspektet ved reguleringen er ikke vesentlig. Bruken av parkeringsplassene nødvendiggjør at den utenforliggende veien benyttes til manøvrering ut og inn fra plassene. Denne bruken av veien til manøvrering tilsier offentlig håndhevelse og kontroll. Formålet med avgiftsparkeringen er å innpasse parkeringen foran senteret i det offentliges parkeringsordning for strøket som helhet. Ved vurderingen av hvor vesentlig inngrepet er, er særlig to elementer sentrale. At Sameiet kjøpte grunnen til og opparbeidet de 12 plassene, hadde som konsekvens at Sameiet kunne selge et tilsvarende antall plasser i parkeringshuset for kr 35.000 pr plass. Sameiet har gjennom dette fått et ikke ubetydelig vederlag for plassene. Det andre forholdet er at kommunen med hjemmel i plan- og bygningsloven §67 kunne pålagt Sameiet å bygge vei, inklusive parkeringsplassene langs veien, og da med den virkning at dette uten vederlag fra kommunen i sin helhet inngikk i det offentlige veisystem.

Selv om tålegrensen etter Grunnloven §105 skulle være overskredet, må en erstatning begrenses til tapte investeringer. Det foreligger ikke.

Dersom det skulle være grunnlag for å erstatte fortjenestetapet, er det ingen fortjeneste å erstatte. Det er ikke sannsynliggjort at Sameiet ville hatt fortjeneste ved utleien. Iallfall ville denne vært beskjeden.

Mandal kommune har nedlagt slik påstand:

“1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Mandal kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.”

Øvrebyen Senter Sameie har for Høyesterett gjort gjeldende:

Det er riktig, som anført av kommunen, at saken reiser to hovedspørsmål. Det ene er hjemmelsspørsmålet. Det andre er erstatningsspørsmålet. Erstatning må kunne kreves både om kommunen mangler hjemmel, da som et rettsbruddsansvar, og om kommunen har hjemmel, da som et krav basert på Grunnloven §105.

Sameiet bestrider at kommunen har hjemmel for den avgiftsparkering som er etablert. Avtalegrunnlaget er oppkonstruert. Det er riktig at parkering og parkeringsregulering var fremme i byggesaken og i reguleringsarbeidet, men det ble aldri avtalt eller uttalt som noen forutsetning fra kommunens side at parkeringsplassene i tilknytning til senteret skulle disponeres av kommunens parkeringsselskap.

Avgiftsreguleringen har heller ikke hjemmel i vegtrafikkloven §8 med forskrift, verken slik bestemmelsene lød før endringene eller etter. Det aksepteres at veien på vestsiden av senteret var åpen for allmenn ferdsel. Men dette er ikke tilstrekkelig til at parkeringsarealet inngår som en del av den offentlige vei. Det forelå ikke noe kommunalt vedlikehold av disse plassene da kommunen tiltok seg rådigheten. På det tidspunktet var parkeringsfeltet derfor ikke offentlig. Heller ikke senere har kommunen utøvd noe reelt faktisk vedlikehold.

Adgangen til avgiftsregulering ble i enkelte henseender innskrenket ved de reglene som trådte i kraft i 1993. Det ble da fastsatt i forskriften §2 annet ledd 2. punktum at kommunal avgiftsparkering på privat vei forutsatte samtykke fra eierne av veien. I dette lå det en generell forutsetning om samtykke fra grunneier for at kommunal avgiftsparkering kunne innføres på grunn eid av private. Kommunens antitetiske tolking av bestemmelsen er uholdbar. Dette tilsier at selv om avgiftsreguleringen var hjemlet i de opprinnelige bestemmelsene, kunne den ikke opprettholdes etter endringene.

At kommunen uhjemlet tiltok seg rådigheten over parkeringsarealet, må føre til at kommunen er erstatningsansvarlig etter reglene for rettsbruddsansvar. Sameiets tapte fortjeneste må erstattes. Lagmannsretten utmålte erstatningen vesentlig for lavt.

Selv om avgiftsreguleringen skulle være hjemlet, må erstatning kunne kreves etter Grunnloven §105. Kommunen har her tiltatt seg all eierbeføyelse. Muligheten for å utnytte arealet inntektsbringende er overført fra Sameiet til kommunen. Det er også vesentlig at kommunen har utnyttet investeringer Sameiet har foretatt. Det er ikke grunnlag for å begrense erstatningen til tapte investeringer. Selv om det må foretas en slik begrensning, foreligger det et betydelig tap.

Øvrebyen Senter Sameie har nedlagt slik påstand:

“Hovedanken: Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes.

Motanken: Mandal kommune dømmes til å betale Øvrebyen Senter Sameie erstatning begrenset oppad til kr 800.000,- med tillegg av rente fastsatt slik:

Alternativ Rettsbrudderstatning: 18 % rente fra 03.11.88 til 31.12.93 12 % rente fra 01.01.94 til betaling skjer.

Alternativ Erstatning etter analogi, Grunnloven §105: 10 % avsavnsrente fra 03.11.88 til betaling skjer.

I begge tilfeller:

Mandal kommune dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter – herunder 12 % morarente av kr 34 695,- fra 25.02.94 og av kr 89 541,- fra 15.06.95 til betaling skjer.”

Jeg er kommet til samme resultatet som byretten og lagmannsrettens mindretall.

Jeg ser det slik at den kommunale avgiftsparkering på de aktuelle plasser er hjemlet i vegtrafikkloven §8 med tilhørende forskrift, både slik reglene var før lovendringen av 4 juli 1991 nr 49, som trådte i kraft 1 juli 1993, og slik de lød etter endringen. At det ikke skal betales noe vederlag fra kommunens side for rådigheten over plassene, følger etter min mening direkte av hjemmelsgrunnlaget, slik at det ikke blir noe egentlig spørsmål om å gå inn i en vurdering etter Grunnloven §105.

Før jeg ser nærmere på de aktuelle bestemmelser, vil jeg peke på enkelte faktiske forhold jeg ser som sentrale:

De aktuelle parkeringsplassene ligger i oppmerkete skråfiler inn mot fortauet utenfor senteret, slik at parkeringsarealet går direkte over i kjørebanen utenfor. Avstanden mellom de parkerte bilene og kjørefeltet er så liten at bilene kommer ut i veiens kjørefelt så å si med en gang rygging ut fra parkeringsplassene påbegynnes. Det er umiddelbar sammenheng i hele parkeringsfeltets lengde mellom parkeringsplassene og veien. Parkeringsfeltet fremtrer samlet som en større “lomme” i veien og som en integrert del av veisystemet. Veien utenfor er uomtvistet å anse som offentlig vei. Veien og parkeringsfeltet er etter reguleringsplanen for området avsatt som en del av det offentlige trafikkareal.

Vegtrafikkloven §8 annet ledd, slik bestemmelsen var før endringen som trådte i kraft i 1993, lød:

“Kongen kan gi forskrifter om avgift for parkering av kjøretøy på offentlig veg og forbud mot slik parkering uten at avgift blir betalt på forhånd. Avgiftsplikten kan gjelde uten tidsbegrensning eller for nærmere angitte tidsrom.”

Forskrift om avgiftsparkering var gitt i 1967. Paragraf 2 første ledd i forskriften lød:

“Kommunen kan med politiets godkjenning, og for riksvegers vedkommende med samtykke av vegsjefen, bestemme at det på angitte steder i vedkommende kommune, eller del av kommune, bare skal være tillatt å parkere mot betaling gjennom parkometer eller billettautomat eller parkeringskort som er kjøpt på forhånd.”

Det er uomtvistet at forskriftens formelle krav til vedtak om avgiftsparkering er oppfylt.

Etter vegtrafikkloven §8 var det et vilkår for avgiftsparkering at den gjaldt “offentlig veg”. Vegtrafikkloven har ingen definisjon av dette begrepet. Men begrepet er definert i vegloven av 21 juni 1963 nr 23. I rettspraksis er det i forhold til andre regler i vegtrafikkloven med forskrifter, hvor “offentlig veg” er brukt, lagt til grunn at vegloven definisjon er anvendelig. Jeg finner det naturlig, også ved fastleggelsen av hva som ligger i “offentlig veg” i vegtrafikkloven §8, å ta utgangspunkt i vegloven §1.

Vegloven §1 lyder:

“Offentlig veg er veg eller gate som er open for allmenn ferdsel og som blir halden ved like av stat, fylkeskommune eller kommune etter reglane i kap. IV. Alle andre vegar eller gater blir i denne lova å rekne for private.

Til veg blir òg rekna opplagsplass, parkeringsplass, haldeplass, bru, ferjekai eller anna kai som står i beinveges samband med veg eller gate.”

Det er her for det første et vilkår at veien er åpen “for allmenn ferdsel”. Dette vilkåret er oppfylt, både for selve veien og for parkeringsfeltet. Dernest er det et vilkår at veien blir holdt vedlike, i dette tilfellet av kommunen. I vedlikeholdskravet må for det første ligge at nødvendig vedlikehold faktisk utføres av kommunen, dernest at den fremtidige vedlikeholdsforpliktelse også er kommunens. Dette siste må normalt forutsette vedtak som innebærer en slik forpliktelse for kommunen, truffet av kompetent kommunalt organ. Som nevnt er det uomtvistet at veien i umiddelbar tilknytning til parkeringsfeltene fyller vilkårene – også vedlikeholdskravet – for å være offentlig vei.

Etter vegloven §1 annet ledd skal blant annet parkeringsplass “som står i beinveges samband med” veien, anses som en del av denne. At parkeringsfeltet “står i beinveges samband med” veien, er ikke tvilsomt eller omstridt. Sameiet har imidlertid gjort gjeldende at for at parkeringsarealet skal gå inn under annet ledd, og derved anses som en del av den offentlige vei, må også dette arealet være vedlikeholdt av kommunen. Det bestrides at kommunen har vedlikeholdt feltet. Før kommunen overtok feltet, var det under ingen omstendighet utført noe vedlikehold fra kommunens side, og det kunne – anføres det – iallfall ikke den gang anses som en del av den offentlige vei. At kommunen tiltok seg rådigheten over arealet, var derfor uhjemlet.

Jeg kan ikke se at innvendingen om manglende kommunalt vedlikehold kan føre frem. Jeg nevner at det oppstår flere spørsmål i tilknytning til kravet om vedlikehold for arealer som skal omfattes av den offentlige vei etter vegloven §1 annet ledd. Blant annet kan det reises spørsmål om det for slike tilleggsarealer må treffes særskilte vedtak som innebærer fremtidig offentlig vedlikehold. For meg er det ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Her har kommunen, gjennom vedtak om å benytte feltet til offentlig avgiftsparkering, tilkjennegitt at den vil råde over det som en del av det offentlige – kommunale – trafikkområdet. Forutsetningsvis må dette innebære at kommunen har påtatt seg vedlikeholds forpliktelsen. Både byretten og lagmannsretten har bygget på at kommunen har utøvd nødvendig faktisk vedlikehold. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å tilsidesette denne bevisbedømmelsen. Sameiets innsigelse om at faktisk vedlikehold ikke var utført før kommunen rådet over området, kan jeg ikke se har noe for seg som rettslig betraktning. Lovens vilkår om vedlikehold må være oppfylt ved en overtakelse av plikt til fremtidig vedlikehold og en iverksettelse av vedlikehold når behovet oppstår.

Min konklusjon er altså at det aktuelle parkeringsarealet inngår som en del av den offentlige vei. Retten til kommunal avgiftsparkering følger da av vegtrafikkloven §8, jf forskriften §2.

Jeg ser så på bestemmelsene om avgiftsparkering etter endringene i 1993.

Vegtrafikkloven §8 første ledd lyder nå:

“Kongen kan gi forskrift om avgift for parkering av kjøretøy på veg åpen for alminnelig ferdsel og om forbud mot slik parkering uten at avgift blir betalt på forhånd. Kommunen kan gis myndighet til å innføre og håndheve slike ordninger.”

Den nye forskriften §2 lyder:

“En kommune kan, etter å ha hørt politiet, vedta at det på bestemte steder i kommunen bare skal være tillatt å parkere mot betaling. Innføring av avgiftsparkering forutsetter at kommunen i samsvar med reglene i §18 har overtatt håndhevingen av ordningen med gebyr etter §14.

Kommunal avgiftsparkering på riksveg eller fylkesveg krever samtykke fra vegkontoret. Kommunal avgiftsparkering på privat veg forutsetter samtykke fra eier av vegen.

Forskriften begrenser ikke grunneiers rett til utleie av grunn til parkering på privatrettslig grunnlag.”

Etter den nye vegtrafikkloven §8 er det altså gitt adgang til ved forskrift å treffe bestemmelser om avgiftsparkering på “veg åpen for alminnelig ferdsel”. Lovbestemmelsen stiller ikke lenger vilkår om at det må være offentlig vei. Kravet om offentlig vei vil imidlertid følge av forskriften. For kommunal avgiftsparkering på privat vei bestemmer forskriften §2 annet ledd 2. punktum at en slik offentlig avgiftsparkering forutsetter samtykke fra eier av veien.

Nå har Sameiet gjort gjeldende at forskriften §2 annet ledd 2. punktum må forstås slik at det ikke bare er for private veier at grunneieren må gi samtykke til kommunal avgiftsparkering. Samtykke er nødvendig – hevdes det – i alle tilfeller hvor veigrunnen er eid av private. Jeg kan ikke se at denne forståelsen er holdbar. Den har ikke støtte i forskriftens ordlyd. Av forarbeidene til lovendringen i 1991 fremgår det at formålet med endringen var å åpne for offentlig avgiftsparkering også på privat vei. Det er ikke holdepunkter i forarbeidene for at man ville innskrenke den allerede eksisterende adgang til avgiftsparkering på offentlig vei. At den nye forskriften skulle hatt et slikt formål, er helt usannsynlig. Også etter de nye reglene må det derfor være avgjørende for adgangen til kommunal avgiftsparkering at feltet inngikk som en del av den offentlige veien.

Ved drøftelsen av om arealet er “offentlig veg”, og om kommunal avgiftsparkering derfor er hjemlet i vegtrafikkloven §8 med forskrift, tok jeg utgangspunkt i definisjonen i vegloven §1 annet ledd. Denne bestemmelsen synes å åpne for at også større parkeringsplasser på privat grunn kan bli regnet som en del av den offentlige veien, forutsatt “beinveges samband” med veien. Om en så vidtgående anvendelse av begrepet “offentlig veg” vil være holdbar ved fastleggelsen av hvilke arealer som kan undergis kommunal avgiftsparkering etter vegtrafikkloven §8 med forskrift, tar jeg ikke stilling til. Jeg ser ikke bort fra at “offentlig veg”, for arealer som står i sammmenheng med veien, ved anvendelsen av disse bestemmelsene må undergis en begrensning, dels i forhold til arealstørrelse og dels i forhold til beliggenhet til veien – at det ikke alltid vil være nok at det foreligger “beinveges samband” mellom arealet og veien. Også formålet med innføringen av avgiftsparkeringen vil kunne danne begrensninger. Ut fra forholdene her, med parkeringsarealet som en integrert del av veisystemet og med åpenbare trafikkavviklingshensyn og hensynet til en hensiktsmessig parkeringsordning for området som grunnlag for parkeringsreguleringen, kan det imidlertid ikke være tvilsomt at parkeringsfeltet er “offentlig veg”, og at den kommunale avgiftsparkeringen er hjemlet.

Som et generelt utgangspunkt må det gjelde at når det offentlige med nødvendig hjemmel innfører avgiftsparkering på offentlig vei, vil ikke dette utløse erstatningsansvar, selv om grunnen parkeringsplassene ligger på skulle tilhøre private. Hvorledes det ville stille seg dersom også større parkeringsarealer og arealer med vesentlig annerledes beliggenhet i forhold til veien enn det aktuelle feltet, skulle kunne anses for å være offentlig vei, tar jeg ikke stilling til. Men ut fra de konkrete forhold jeg nettopp har fremhevet som avgjørende for at den kommunale avgiftsparkering utvilsomt er hjemlet her, kan jeg ikke se at det oppstår noe egentlig spørsmål om anvendelse av Grunnloven §105. I tillegg til de forhold jeg trakk frem ved hjemmelsspørsmålet, peker jeg på at parkeringsarealet i reguleringsplanen var regulert til offentlig trafikkareal, og at Sameiet derfor ikke kan ha hatt noen rimelig forventning om selv å kunne utnytte arealet inntektsbringende.

Kommunens anke har etter dette ført frem. Mandal kommune har krevet saksomkostninger for alle instanser. Under tvil er jeg kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Jeg har da lagt vekt på at saken – som Mandal kommune påpekte i sin anke til Høyesterett – har prinsipielle sider, som det har vært av betydning for det offentlige, herunder Mandal kommune, å få avklart.

Jeg stemmer etter dette for denne dom:

1. Mandal kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.