NP-1997-HR-1

Rettskraftig avgjørelse ved domstol	Høyesterett
Dato	12.03.1997
Ved henvisning	HR-1997-17-A / Rt-1997-383 / NP-1997-HR-1 (Norpark-intern henvisning) / (Vestvollhagan-dommen)
Stikkord	Veg åpen for alminnelig ferdsel
Sammendrag	Dissens: 4-1Søksmål ble innledet ved Nedre Romerike herredsrett. Spørsmålet var om et vedtak etter skiltforskriften § 34[1] om skilting med offentlige trafikkskilt gjelder for et boligområde som ellers eies av et borettslag. Retten frifant staten. Eidsivating lagmannsrett og høyesterett stadfestet dommen.På et område i Skedsmo kommune med i alt 12 borettslag med tilsammen 1000 til 1200 boliger. Politimesteren i Romerike gjorde vedtak om at en skiltplan datert 10. august 1989, som var utarbeidet i forståelse med borettslagene, ble innført for hele dette området. Vedtaket ble fattet med hjemmel i § 28 i forskrifter om offentlige trafikkskilt mm. av 10. oktober 1980 nr. 1. Politimesterens vedtak gjaldt parkering på området. Et av borettslagene har 118 boliger. På borettslagets område er det totalt ca. 800 meter asfalterte veier med en bredde på 2,5-3 meter. Borettslaget var misfornøyd med måten kommunens trafikketat håndhevet parkeringsbestemmelsene på. I 1992 inngikk borettslaget avtale med et privat parkeringsselskap om kontroll og oppsyn med parkering på borettslagets område. Politimesteren gjorde vedtak om at de private parkeringsskiltene som var satt opp innenfor den offentlige parkeringssonen, måtte fjernes.Høyesterett nevner innledningsvis at innkjøringen til borettslagets område skjer fra en offentlig vei, ved at man først svinger inn i en annen offentlig vei som er avstengt lengre fremme, og deretter, etter noen titalls meter, svinger inn i inn-kjøringen til borettslagets område. Inne på dette område finner man et internt veinett. Det er ikke mulig å forlate området i bil uten å kjøre ut på det sted man kom inn.Vegtrafikkloven § 5, 3. ledd forutsetter at skiltregulering også kan gjennomføres for privat vei. Spørsmålet blir om et privat område er åpent for alminnelig ferdsel. Arten og omfanget av den ferdsel som kan forventes i området, vil stå sentralt. Ut fra den foreliggende rettspraksis må det kunne slås fast at det ikke er noen forutsetning for en slik alminnelig ferdsel at området kan tjene som gjennomgang for trafikk som ikke har noen tilknytning til virksomheten i området. En vei kan således være åpen for alminnelig ferdsel, selv om den i praksis bare benyttes av trafikk til og fra eiendommer som sogner til veien. Det kan heller ikke være noen forutsetning at veien tjener som atkomst til noen form for virksomhet, offentlig eller privat vei, for eksempel offentlige kontorer, butikker osv., hvor en ubestemt krets personer kan tenkes å ha et lovlig ærend. En annen sak er at dette lettere vil kunne gi et område preg av å være åpent for alminnelig ferdsel.Det følger av dette at også rene boligveier i et slikt lukket privat boområde kan være åpen for alminnelig ferdsel, slik dette begrepet er anvendt i trafikklovgivningen. Det følger både av de rettsavgjørelser som foreligger, og av kravet til at ferdselen skal være “alminnelig”, at det må være ferdsel av et visst omfang. Dette vil normalt tilsi at veien må tjene som atkomst til et område med et større antall boliger. Dette er tilfellet i den foreliggende sak, hvor det er tale om et boligområde med over 100 boliger. Disse synspunktene må legges til grunn når det gjelder det offentliges adgang til å gjennomføre en slik parkeringsregulering som det her er tale om.
Saksgang	Nedre Romerike herredsrett Nr. 93-00989 – Eidsivating lagmannsrett LE-1994-1984 – Høyesterett HR-1997-17-A

Side 384

Dommer Flock: Saken gjelder spørsmålet om et vedtak etter skiltforskriften § 34 om skilting med offentlige trafikkskilt gjelder for et boligområde som eies av et borettslag.

På området Holt/Vestvollen i Skedsmo kommune er det i alt 12 borettslag med til sammen 1 000 til 1 200 boliger. Den 28 september 1989 gjorde politimesteren i Romerike vedtak om at en skiltplan datert 10 august 1989, som var utarbeidet i forståelse med borettslagene, ble innført for hele dette området. Vedtaket ble fattet med hjemmel i § 28 i forskrifter om offentlige trafikkskilt m m av 10 oktober 1980 nr 1 (skiltforskriften). Paragraf 34 i disse forskriftene gjelder trafikkskilting for private veier. Nr 1 annet ledd første punktum i denne paragrafen lyder slik:

“Dersom trafikken på privat veg som er åpen for alminnelig ferdsel tilsier det, kan vedkommende skiltmyndighet bestemme at en bestemt vegstrekning skal skiltes med offentlige trafikkskilt.”

Politimesterens vedtak gjaldt parkering på området. Noe senere fattet kommunen vedtak om fartsgrenser for det samme området. Vedtakene ble gjennomført ved skilting.

Et av borettslagene, Vestvollhagan Borettslag, har 118 boliger. På borettslagets område er det totalt ca 800 meter asfalterte veier med en bredde på 2,5-3 meter. Dette borettslaget ble etter hvert misfornøyd med den måten som kommunens trafikketat håndhevet parkeringsbestemmelsene på. Misnøyen gjaldt spørsmålet om hvor lenge en bil kunne stå på vei inne i boligområdet i forbindelse med bilvask, varetransport og inn/utflytting, når hele dette området er skiltet med “parkering forbudt”. Den gjaldt også skiltingen av et felles parkeringsområde som både brukes av beboere og besøkende, og hvor parkeringstiden er begrenset til 24 timer. I 1992 inngikk borettslaget avtale med det private selskapet Parkerings Systemer AS om kontroll og oppsyn med privat parkering på borettslagets område, etter de regler for slik parkering som borettslaget fastsatte. Området ble i den forbindelse skiltet i overensstemmelse med disse reglene.

Politimesteren i Romerike gjorde den 29 september 1992 vedtak om at de private parkeringsskiltene som var satt opp innenfor den offentlige parkeringssonen, måtte fjernes. Etter at borettslaget forgjeves hadde klaget over vedtaket, ble søksmål innledet for Nedre Romerike herredsrett. I stevningen ble nedlagt påstand om at vedtaket av 29 september 1992 skulle kjennes ugyldig. Den påstand som ble nedlagt for herredsretten gjaldt den fortsatte gyldigheten av det opprinnelige vedtaket av 28 september 1989 om skiltplan. Etter den endrete påstanden skulle denne planen begrenses til ikke å omfatte borettslagets private område. Herredsretten avsa 7 juni 1994 dom i saken med slik domsslutning:

“1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. A/L Vestvollhagan borettslag betaler saksomkostninger med kr. 30 000,- – kronertrettitusen 00/100 – til staten v/Samferdselsdepartementet. Oppfyllelsesfristen i forhold til slutningens punkt 2 er 14 – fjorten – dager fra denne doms forkynnelse.”

Side 385

Vestvollhagan Borettslag anket dommen til Eidsivating lagmannsrett som den 25 oktober 1995 avsa dom med slik domsslutning:

“1. Nedre Romerike herredsretts dom stadfestes forsåvidt angår pkt 1.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.”

Borettslaget har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Saken står for Høyesterett så vel i faktisk som i rettslig henseende i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter. Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Vestvollhagan Borettslag har i hovedsak gjort gjeldende:

Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at borettslagets veier må anses å være åpne for alminnelig ferdsel. Det bestrides at det er en “ikke ubetydelig trafikk” på borettslagets område. De fire blindveiene som leder frem til boligene, er minimalt trafikkert. Det vesentlige av trafikken ledes inn til tre garasjeanlegg og til en felles parkeringsplass like til siden for innkjørselen til området. Det må videre legges vekt på at boligveiene er smale, at området visuelt sett fremtrer som klart atskilt fra den offentlige veien som går rundt borettslagets eiendom, at det i dag ikke er fysisk mulig å kjøre ut av området på noe annet sted enn der man kjørte inn, at borettslaget har satt opp skilt om at innkjøring er forbudt for uvedkommende og at det er borettslaget som har ansvar for nødvendig vedlikehold, brøyting, sandstrøing osv.

Også reelle hensyn tilsier at området ikke anses for å være åpent for alminnelig ferdsel. Det naturlige utgangspunkt bør være at borettslaget som grunneier også med hensyn til trafikkreguleringen har full råderett over sin egen eiendom. Dette skjer i dag på fullt forsvarlig måte med bistand fra et profesjonelt parkeringsselskap.

Selv om området skulle anses som åpent for alminnelig ferdsel, er det etter skiltforskriften § 34 nr 1 annet ledd et vilkår for vedtak at trafikken tilsier skilting med offentlige trafikkskilt. Domstolene må kunne prøve forvaltningens vurdering av om dette vilkår er oppfylt. Også på dette punkt har lagmannsretten tatt feil. Trafikken på området er ikke av en slik størrelse og karakter at det fremstår som nødvendig med offentlig skilting. Det har i praksis ikke være problemer med tilgjengelighet i forbindelse med renovasjon, brannutrykking osv. Den ordning med privat trafikkhåndhevelse som nå har vært praktisert i flere år, har vist seg å fungere klart bedre enn den tilsvarende ordning i offentlig regi.

Borettslaget har også påberopt seg forvaltningspraksis i andre kommuner. Det gjøres gjeldende at det vises stor tilbakeholdenhet med bruk av offentlig regulering etter skiltforskriften § 34 nr 1 annet ledd.

Vestvollhagan Borettslag har nedlagt slik påstand:

“1. Romerike politikammers vedtak av 28 september 1989 om skiltplan for Holt/Vestvollen begrenses til ikke å omfatte Vestvollhagan borettslags private område, f.o.m. innkjøring til veien til Brånås Næringspark.

2. Vestvollhagan borettslag tilkjennes saksomkostninger.”

Staten v/Samferdselsdepartementet har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsretten har korrekt kommet til at politimesteren hadde

Side 386

kompetanse til å treffe vedtak om anvendelse av offentlige trafikkskilt på den veistrekning som faller innenfor borettslagets eiendom.

Retten har således korrekt lagt til grunn at disse private veiene er åpne for alminnelig ferdsel. Dette vilkår må praktiseres på samme måte som ved anvendelsen av trafikkreglene § 1. De rettsavgjørelser som knytter seg til denne bestemmelsen, har følgelig sentral betydning også i den foreliggende sak.

Det må legges betydelig vekt på at det er tale om trafikk innenfor et stort boligområde med beboere som selv disponerer mellom 150 og 200 biler. I tillegg kommer den trafikk som følger med besøkende til området, derunder de som trafikkerer området i forbindelse med renovasjon, postombæring, hjemmesykepleie og andre servicefunksjoner. Det kan ikke være avgjørende at det nå ikke er mulig å benytte området til gjennomkjøring. Det er i samsvar med oppfatningen hos fagmyndigheter at et internt privat veinett i et borettslag normalt er åpent for alminnelig ferdsel. Også reelle hensyn tilsier offentlig regulering. At veiene er åpne for alminnelig ferdsel, er en forutsetning for at trafikkreglene får anvendelse, jf trafikkreglene §§ 1 og 2. Det vil være av stor betydning for fremkommeligheten i et slikt område – for eksempel i forbindelse med utrykking ved brann – at det er adgang til å regulere parkering langs veiene.

Det er ikke noe vilkår at veiene anses for å være åpne for alle typer ferdsel. Det er dermed ikke avgjørende at de private skiltene bestemmer “innkjøring forbudt for uvedkommende”. Dette forbudet kan uansett ikke tillegges noen betydning i forhold til kravet om at veiene skal være åpne for alminnelig ferdsel. Det er uinteressant for andre enn de som har lovlig ærend å kjøre bil på området.

Det annet vilkår for offentlig skilting i skiltforskriften § 34 nr 1 annet ledd er at trafikken tilsier det. Prinsipalt anføres at det her er tale om en vurdering av en slik art at den faller inn under forvaltningens frie skjønn, og dermed ikke kan prøves av domstolene. Det er naturlig å slå dette nødvendighetsskjønnet sammen med det avsluttende hensiktsmessighetsskjønnet som i alle tilfeller må gjøres som følge av at § 34 bestemmer at det, når de øvrige vilkår er oppfylt, “kan” bestemmes offentlig skilting. I tilfelle Høyesterett prøver nødvendighetsskjønnet, bør det i alle fall utvises varsomhet med å overprøve den faglige vurdering som vedtaket bygger på. Den omstendighet at det for tiden foregår en adekvat privat trafikkregulering på området, kan ikke være avgjørende.

Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:

“1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.”

Jeg er kommet til at borettslagets anke ikke kan føre frem. Jeg nevner innledningsvis at innkjøringen til borettslagets område skjer fra en offentlig vei, Prost Stabels vei, ved at man først svinger inn i en annen offentlig vei som er avstengt lenger fremme, og deretter, etter noen få titalls meter, svinger inn innkjøringen til borettslagets område.

Side 387

Inne på dette området finner man et internt veinett. Det er ikke mulig å forlate området i bil uten å kjøre ut på det sted der man kom inn.

Vegtrafikkloven § 5 tredje ledd forutsetter at skiltregulering også kan gjennomføres for privat vei. I Ot prp nr 23 (1964-65) side 50 heter det:

“Når det gjelder forholdet ved private veger, antar man som allerede antydet at disse som hovedregel ikke skal skiltes med offentlige trafikkskilt. Det kan imidlertid tenkes at myndighetene finner det påkrevd, særlig av hensyn til større trafikk på en privat veg som nyttes til allmenn ferdsel, at vegen bør skiltes med offentlige skilt. Departementet vil kunne gi regler om dette i henhold til 4. punktum i tredje ledd.”

Begge parter har fremhevet at begrepet “åpen for alminnelig ferdsel” i skiltforskriften § 34 nr 1 annet ledd bør fortolkes på samme måte som når dette begrepet brukes andre steder i trafikklovgivningen. Den rettspraksis som foreligger rundt fortolkningen av dette begrepet, gjelder stort sett trafikkreglene §§ 1 og 2, hvor det blant annet fremgår at disse reglene får anvendelse for trafikk på område som er åpent for alminnelig ferdsel. Atskillig praksis knytter seg også til trafikkreglene § 7 om vikeplikt. Her bestemmes blant annet at den som kjører ut fra vei som ikke er åpen for alminnelig ferdsel, har vikeplikt for annen trafikant.

Jeg finner grunn til å påpeke at de hensyn som disse bestemmelsene skal ivareta, synes å være noe ulike. Trafikkreglene regulerer i stor grad den løpende avvikling av trafikken, og dermed de konfliktsituasjoner som kan oppstå mellom enkelttrafikanter. Et avgjørende hensyn vil her være at reglene knyttes til kriterier som den enkelte trafikant har mulighet for å vurdere på stedet. Når det skal avgjøres om en vei i forhold til vikepliktbestemmelsene i trafikkreglene er åpen for alminnelig ferdsel, vil således de synlige fysiske forhold i selve veikrysset/utkjørselen måtte tillegges betydelig vekt. Dette er imidlertid forhold som bør spille en mindre rolle i en konflikt mellom den private grunneier og det offentlige om adgangen til offentlig skilting etter skiltforskriften § 34 nr 1 annet ledd.

Ved vurderingen av spørsmålet om et privat område er åpent for alminnelig ferdsel, vil arten og omfanget av den ferdsel som kan forventes i området, stå sentralt. Ut fra den foreliggende rettspraksis må det kunne slås fast at det ikke er noen forutsetning for en slik alminnelig ferdsel at området kan tjene som gjennomgang for trafikk som ikke har noen tilknytning til virksomheten i området. En vei kan således være åpen for alminnelig ferdsel, selv om den i praksis bare benyttes av trafikk til og fra eiendommer som sogner til veien. Det kan heller ikke være noen forutsetning at veien tjener som atkomst til noen form for virksomhet – offentlig eller privat, for eksempel offentlige kontorer, butikker osv – hvor en ubestemt krets personer kan tenkes å ha et lovlig ærend. En annen sak er at dette lettere vil kunne gi området preg av å være åpent for alminnelig ferdsel. Det følger etter min oppfatning av dette at også rene boligveier i et slikt lukket privat boområde kan være åpne for alminnelig ferdsel, slik dette begrep er anvendt i trafikklovgivningen. Det følger både av de rettsavgjørelser som foreligger, og av

Side 388

kravet til at ferdselen skal være “alminnelig”, at det må være tale om ferdsel av et visst omfang. Dette vil normalt tilsi at veien må tjene som atkomst til et område med et større antall boliger. Dette er tilfellet i den foreliggende sak, hvor det er tale om et boligområde med over 100 boliger. Disse synspunktene må legges til grunn når det gjelder det offentliges adgang til å gjennomføre en slik parkeringsregulering som det her er tale om.

Jeg kan ikke se at de øvrige momenter som borettslaget har fremhevet, kan frata området karakteren av å være åpen for alminnelig ferdsel. Jeg nevner særskilt at privat oppsatte skilter, som angir at området er privat og at innkjøring er forbudt for uvedkommende, ikke kan tillegges avgjørende vekt. Den alt vesentlige trafikk på området vil gjelde personer som har et eller annet lovlig ærend, og som dermed ikke vil være uvedkommende.

Det er grunn til å tilføye at alle veier i et slikt avgrenset område i denne henseende bør gis samme status. Også den del av veiene som ligger i utkanten, og som dermed bare tjener som atkomst til én eller noen få boliger, vil således i dette tilfellet være åpen for alminnelig ferdsel.

Det er et vilkår for vedtak etter skiltforskriften § 34 nr 1 annet ledd at trafikken tilsier skilting med offentlige trafikkskilt. Det er ikke grunnlag for å fastslå at politimesteren har anvendt forskriften feil på dette punkt. Jeg nøyer meg med å bemerke at hensynene til en forsvarlig trafikkavvikling på borettslagets område tilsier at det blir håndhevet en fast regulering, ikke minst hva angår parkering. På det tidspunkt politimesteren traff sin avgjørelse var spørsmålet om enhetlig skilting av hele Holt/Vestvollområdet allerede tatt opp av borettslagenes kontaktutvalg overfor de offentlige myndigheter. Det er først på et senere tidspunkt at Vestvollhagan Borettslag har ønsket å få frigjort sitt eget område fra vedtaket.

Jeg er etter dette, som lagmannsretten, kommet til at Vestvollhagan Borettslag ikke kan gis medhold i kravet om at vedtaket av 28 september 1989 ikke omfatter borettslagets private område. Jeg tilføyer at en offentlig parkeringsregulering på et slikt privat område også bør ta hensyn til beboernes interesser. Det vedtak som er truffet er ikke til hinder for at det senere kan treffes nytt vedtak, eller at deler av skiltingen endres for å imøtekomme det behov som brukernes representant, borettslaget, gir uttrykk for.

Anken har vært forgjeves. Vestvollhagan Borettslag må etter hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd erstatte staten sakens omkostninger for Høyesterett. Omkostningsbeløpet settes til kr 20 000,- og gjelder i sin helhet salær. Jeg er enig med lagmannsretten i at saksomkostninger ikke skal tilkjennes for herredsretten, jf tvistemålsloven §§ 180 annet ledd og 172 annet ledd, og det samme bør gjelde for lagmannsretten.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler AL Vestvollhagan Borettslag til staten v/Samferdselsdepartementet 20 000 – tjuetusen –

Side 389

kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Aarbakke: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Dolva og Gjølstad: Likeså.

Dommer Skåre: Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Jeg nevner innledningsvis at saken gjelder en offentlig parkeringsregulering som borettslaget ikke lenger ønsker. Denne regulering kan ikke opprettholdes med mindre den kan anses å ha hjemmel i skiltforskriften § 34 nr 1 annet ledd, jf vegtrafikkloven § 5. Rettsspørsmålene i saken blir slik jeg ser det ikke påvirket av at borettslaget opprinnelig selv ønsket reguleringen. Jeg oppfatter det slik at førstvoterende er enig i dette.

Som påpekt av førstvoterende vil spørsmålet om en vei er åpen for alminnelig ferdsel ha betydning i flere ulike sammenhenger. I forhold til trafikkreglene § 7 nr 2 er det spørsmål om å fastlegge rekkevidden av en forholdsnorm: Kommer man til at veien er åpen for alminnelig ferdsel vil den alminnelige vikepliktregel i § 7 nr 2 komme til anvendelse. Dette er imidlertid en konklusjon som ikke har større betydning for de eierinteresser som knytter seg til vegen. Her blir situasjonen en annen dersom det dreier seg om en trafikkregulering som griper inn i den rett eieren av vegen selv har til å bestemme over bruken – en trafikkregulering som etter omstendigheten kan påføre ham tap ved at vegens nytteverdi begrenses. Spørsmålet blir derfor om eller i hvilken utstrekning vedkommende skiltmyndighet kan innføre regulering av private veger som begrenser eiernes egen råderett.

Som påvist av førstvoterende er spørsmålet om skilting av privat veg berørt i lovforarbeidene. Her nevnes også spørsmålet om erstatning for oppsetting av skilt utenfor eller på privat veg, jf nå § 5 tredje ledd annet til fjerde punktum. Det som er overveiet i denne forbindelse synes imidlertid bare å ha vært erstatning for bruk av grunn til oppsetting av skilt. Spørsmålet om skiltregulering som medfører tap eller ulempe for eieren med hensyn til bruken av den private veg, er altså ikke berørt. Etter min mening bør man på denne bakgrunn ikke tolke vegloven § 5, jf skiltforskriften § 34 nr 1 annet ledd slik at bestemmelsene gir hjemmel for mer betydningsfulle inngrep i eierens råderett.

Det tvisten her gjelder er den parkeringsregulering som ble besluttet av politiet og som ble håndhevet av kommunale parkeringsvakter. Utenfor borettslagets område er det satt opp skilt for soneparkering. Innenfor området er det ved skilt 552 gitt anvisning på et parkeringsområde i boområdets ytterkant. Dette betyr at det gjelder et parkeringsforbud på alle veier i området. Parkeringsskiltet er for øvrig supplert med underskilt hvor parkeringstiden begrenses til maksimum 24 timer. Motsetningene mellom borettslaget og politiet synes å ha sammenheng med det sistnevnte skilt, fordi borettslagsmedlemmer som benytter parkeringsplassen må flytte bilen en gang i døgnet. Det synes også å være uenighet mellom de kommunale parkeringsvakter og borettslaget med hensyn til hvor lenge en bil kan stå på stikkveier mv før den anses å være parkert.

Side 390

På den annen side er det også fra borettslagets side iverksatt parkeringsregulering. Borettslagets synspunkt i denne forbindelse er at denne regulering er mindre rigid, og at borettslagets styre i praksis kan påvirke reaksjonssystemet. Saken gjelder for så vidt ikke bare spørsmålet om å regulere arealbruken, men også konsekvensene av regelbrudd. Dette har ikke stor vekt ved den endelige vurdering, men bidrar til å belyse konfliktsituasjonen.

Jeg synes bedømmelsen her er vanskelig, men er kommet til at § 34 nr 1 annet ledd jf lovens § 5, ikke kan anses for å gi hjemmel for det inngrep det her er tale om. Når det gjelder førstvoterendes votum bemerker jeg ellers at det synes vanskelig å avgrense hans synspunkter til de store borettslag. Det som kjennetegner Vestvollhagan Borettslag er at trafikken blir spredt på flere stikk veier. Den trafikkonsentrasjon som kunne tilsi regulering, vil man finne også i små borettslag.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler AL Vestvollhagan Borettslag til staten v/Samferdselsdepartementet 20000 – tjuetusen – kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 -to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

1. ↑ I dag skiltforskriften § 45