OSLO TINGRETT

Avsagt:	11.03.2024 i Oslo tingrett,
Saksnr.:	23-194674TVI-TOSL/03

Dommer:

Tingrettsdommer Terese Smith Ulseth

Saken gjelder:

klage over gebyr

Håkon Mathias Sterling Danielsen

Advokat Linnéa Tereza Karlberg

mot

Aimo Park Norway AS

Advokat Elin Constance Greiff

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

DOM

Saken er en tvist om betaling av kontrollavgift for parkering

Framstilling av saken

Håkon Danielsen ble ilagt kontrollsanksjonen ved Lørenskog stasjon den 15.03.2023 kl. 12:05 grunnet «Avtaleparkering – Ingen gyldig elektronisk p-avtale registrert / Gyldig p- tillatelse ikke synlig i frontruten – pvilkår pkt. 2»

Parkeringsplassen tilhører Bane NOR, og bilen må ha gyldig p-avtale fra Bane NOR. Avtalen registreres i Bane NOR-appen eller på deres nettsider. Det er Aimo Park som kontrollerer området, og som ila kontrollsanksjonen.

Danielsen hadde benyttet appen, men i appen var det personlige bilskiltet «LAWYERD» registrert, og ikke «DN 95258» som var skiltene som faktisk stod på bilen. På tidspunktet for kontrollen, var bare det personlige skiltet registrert i appen.

Betjenten kontrollerer området ved å skanne inn skiltene, og det vil da komme opp om det er en gyldig registrering på kjøretøyet eller ikke. I dette tilfellet fant ikke betjenten noen registering fordi skiltet på bilen ikke samsvarte med skiltet som var registrert.

Saken ble behandlet i Parkeringsklagenemnden. Ved vedtak av 4. desember 2023 ble Aimo Park gitt medhold. Vedtaket hadde følgende slutning: «Klager ble ikke gitt medhold, og kontrollsanksjonen på 660 kroner opprettholdes.» Vedtaket ble avsagt under dissens.

Ved stevning datert 27. desember 2023 ble saken brakt inn for retten. Aimo Park bestred kravet om frifinnelse i tilsvar av 22. januar 2024. Saken behandles etter reglene for småkravprosess, jf. tvisteloven § 10-1 andre ledd bokstav b. Begge parter stilte seg positive til at saken skulle løses etter skriftlig behandling, og retten samtykket til skriftlig behandling, jf. tvisteloven § 10-3 første ledd.

Saksøkerens argumenter og påstand

Etter parkeringsvilkårene på stedet må det foreligge gyldig parkeringsavtale. I det foreliggende tilfellet forelå det gyldig, betaling parkeringsavtale for pendlerparkering. Avtalevilkårene på stedet angir ingenting på hvilket skilt som må være registrert.

Saksøker er enig med mindretallet i nemnden: «Nemndas mindretall, Forbrukerrådets representant, dissenterte i avgjørelsen og henviste til at det opprinnelige kjennemerket fortsatt følger kjøretøyet, og at det forhold at virksomheten ikke kan kontrollere det opp mot Statens vegvesen ikke kan gå utover bilfører».

Hvilke skilt saksøkte har tilgang til, er ikke synlig for saksøker eller andre som parkerer.

Rimelighetshensyn tilsier følgelig at uklare avtalevilkår må gå ut over saksøkte. Selv om dette medfører noe større administrasjon for saksøkte, må forbrukerhensyn gå foran.

Saksøkerens påstand:

1. Håkon Mathias Sterling Danielsen frifinnes for krav om å betale kr 660 i parkeringsgebyr med ileggelsesnummer 8128230.
2. Aimo Park Norway AS dømmes til å erstatte Håkon Mathias Sterling Danielsen sine sakskostnader for tingretten.

Saksøktes argumenter og påstand

Kontrollsanksjonen er hjemlet i parkeringsforskriften § 36 første ledd, hvor det ved overtredelse av parkeringsvilkårene kan «ilegges en kontrollsanksjon på kr 660».

Kontrollsanksjonen ble ilagt grunnet parkering uten gyldig elektronisk parkeringsavtale.

Ved vurderingen av om en kontrollsanksjon er rettmessig utstedt vil to forhold være avgjørende: det må foreligge et objektivt brudd på de skiltede vilkårene, og det må foreligge subjektiv uaktsomhet fra førers side.

Det er på det rene at det foreligger et objektivt brudd på vilkårene som følger av den skiltede reguleringen (05 – 17, Reservert Tog pendlere, kun med gyldig elektronisk parkeringsavtale med Bane NOR), sammenholdt med de vilkår som er inngått ved opprettelse av parkeringsavtalen hos Bane NOR.

Det vil falle på sin egen urimelighet om det skulle presiseres i parkeringsvilkårene at det er kjennemerket tilhørende kjøretøyet som står parkert som skal registreres (og ikke et annet kjøretøy) for at avtalen skal være gyldig. Det er innlysende at det er kjøretøyet/kjennemerket som står parkert det skal betales for og ikke et annet kjøretøy/kjennemerke.

Det kan foreligge flere årsaker til at en bilfører registrerer feil kjennemerke, men det anses å ligge innenfor bilførers kontrollsfære. Ved manglende eller uriktig registrering, foreligger det uaktsomhet fra bilførers side. Bilfører har en streng aktsomhetsplikt ved parkering, jf. vegtrafikkloven § 5. Denne aktsomhetsnormen omfatter imidlertid alle de forhold som må være på plass for å foreta en lovlig parkering, herunder også elektronisk registrering av parkering.

Parkeringsforskriften § 31 annet ledd fastslår to vilkår ved betaling for parkering som begge må være oppfylt; man utføre betalingen umiddelbart, og betalingen må dokumenteres. Parkeringsklagenemnda har gjennom fast og langvarig nemndspraksis og

prinsippavgjørelser slått fast at det er bilførers eget ansvar å påse at man registrerer korrekt registreringsnummer ved parkering. Det påpekes også at parkeringsforskriften § 31 i dag oppdatert med et nytt tredje ledd som kodifiserer den rettstilstand.

Parkeringsklagenemnda har i tidligere prinsippavgjørelse, sak 5120, uttalt at bilfører må registrere del som faktisk fremgår av skiltplaten for at betalingen skal anses gyldig. Dette er gjentatt av nemnda blant annet i sak 16199 og sak 17923. Det foreligger fast og langvarig nemndspraksis på at en slik registrering vil utgjøre et brudd på dokumentasjonsplikten ved parkering, uavhengig av hvilket system som er benyttet.

Nemnda har også en langvarig praksis hva gjelder registrering av det opprinnelige kjennemerket i parkeringsavtalen, men hvor det personlige kjennemerket er festet til kjøretøyet. Nemndas flertall har – blant annet i sak 6379, 11810 og 12095 – kommet frem til at det ikke er urimelig å opprettholde kontrollsanksjonen i saker hvor det opprinnelige registreringsnummer er registrert fremfor det personlige kjennemerket.

Saksøkte kan som nevnt ikke se at det her er stilt uklare avtalevilkår. Vi kan videre ikke se at det vil virke urimelig å stille krav om at forbrukeren foretar nødvendige endringer av parkeringsavtalen for å påse at riktig kjennemerke blir funnet ved kontroll.

Saksøktes påstand

1. Danielsen dømmes til å betale kontrollsanksjon 8128230 pålydende 660 kroner til Aimo Park Norway AS, med tillegg av renter etter lov om forsinket betaling fra forfall og til betaling skjer.
2. Danielsen dømmes til å betale sakskostnader for tingretten med kroner 2500 til Aimo Park Norway AS, med tillegg av renter etter lov om forsinket betaling fra forfall og til betaling skjer.

Rettens vurdering

Saken behandles etter tvistelovens regler om småkravsprosess, jf. tvisteloven kapittel 10. Domsgrunnene er utformet i tråd med tvisteloven § 10-4 (4) hvoretter dommen kort forklarer hva saken gjelder, gjengir partenes påstander og påstandsgrunnlag, samt redegjør for de momenter som retten har lagt avgjørende vekt på.

Kontrollavgift ved parkering reguleres av parkeringsforskriften som er gitt med hjemmel i vegtrafikkloven § 8. For at det skal kunne ilegges en kontrollsanksjon, må det foreligge en overtredelse av «vilkårene for parkering», jf. parkeringsforskriften § 36 første ledd slik den lød da det ble ilagt kontrollavgift. Kontrollsanksjon kan likevel ikke ilegges dersom den parkerende ikke har utvist uaktsomhet i forbindelse med brudd på parkeringsvilkårene. Det følger av vegtrafikkloven § 31.

Spørsmålet i denne saken er om Danielsen har brutt vilkårene for parkering slik at det er grunnlag for en kontrollavgift. Når det gjelder hvilke «vilkår for parkering» som gjelder, må man se på det som følger av både parkeringsforskriftens bestemmelser og avtalen med Bane NOR.

Vilkårene for parkering går frem av informasjonsskiltene på parkeringsplassen. Der står det at ved parkering på reservert plass for togpendlere, må man ha gyldig periodebillett og

«parkeringsavtale kjøpt i appen». Det er ikke uenighet om at Danielsen hadde gyldig periodebillett.

Etter rettens mening har Danielsen også kjøpt parkeringsavtale. Begge skiltene – det vil si både «LAWYERD» og «DN 95258» – var knyttet til den samme bilen. De opprinnelige skiltene følger fortsatt bilen, i dette tilfellet en Audi, selv om det registreres et personlig skilt. Parkeringsavtalen må etter rettens mening gjelde det kjøretøyet som man setter fra seg. At han har betalt parkering for kjøretøyet, og ikke for et spesifikt registreringsnummer, støttes blant annet av ordlyden i avtalen med Bane NOR. I appen er det standardvilkår som godtas ved kjøpet. Om bilparkering står det blant annet at parkeringsavtalen er bare gyldig for «ett kjøretøy per parkeringsavtale».

Det springende punktet er etter rettens mening i hvilken utstrekning Danielsen hadde en dokumentasjonsplikt og om denne dokumentasjonsplikt i så fall var brutt. Bakgrunnen for spørsmålet er at han i appen hadde registrert «LAWYERD», mens skiltet på bilen var

«DN 95258».

Av parkeringsforskriften § 2 a fremgår det at parkering mot betaling kan være med eller uten dokumentasjonsplikt. Plikten til å dokumentere at avgift er betalt i dette tilfellet, følger både av parkeringsforskriften og avtalen med Bane NOR.

I parkeringsforskriften § 31 annet ledd står det at: «Eventuell kvittering for betalt parkering skal, om ikke annet fremgår av kvitteringen, plasseres godt synlig bak frontruten. Har motorvognen ikke frontrute plasseres kvitteringen på et annet godt synlig sted.» Det er lagt til grunn i praksis fra Parkeringsnemnda at elektronisk betaling likestilles med fysisk dokumentasjon. Nærmere om hva som ligger i dokumentasjonsplikten gikk ikke frem av forskriften.

Om dokumentasjonsplikten fremgår følgende av Bane NORs standardavtale som aksepteres ved betaling: «Kunden er ansvarlig for å oppgi riktig registreringsnummer i avtalen, og til enhver tid ha korrekt registreringsnummer knyttet til avtalen.»

Ordlyden i første del av setningen synes å innebære at kunden er ansvarlig for ikke å taste feil registreringsnummer. Andre del av setningen er mer uklar etter rettens vurdering, men retten forstår det slik at man må ha betalt for riktig kjøretøy – dvs. at man må ha betalt for

den bilen som er parkert. Det var i dette tilfellet ikke noen tastefeil, og det var Audien som var knyttet til avtalen. Avtalen regulerer etter sin ordlyd ikke den situasjonen at det er to registreringsnumre knyttet til det bilen som står parkert.

Verken forskriften eller avtalen regulerer etter sin ordlyd den situasjonen at det er to gyldige registreringsnumre knyttet til det kjøretøyet som står parkert.

Parkeringsforskriften ble endret 4. desember 2023, etter at kontrollavgiften var ilagt. og fikk blant annet et nytt tredje ledd. Der fremgår det at det er «Det er brukerens ansvar å påse at man betaler for riktig kjøretøy, herunder at man taster rett kjennemerke ved betalingen.» For ordens skyld legger retten til at den ikke kan se at den nye bestemmelsen heller løser den situasjonen med to skilt knyttet til en bil.

Forbrukerhensyn tilsier at det ikke er grunnlag for å tolke verken avtalen eller parkeringsforskriften som gjaldt på tidspunktet for parkeringen, utvidende i denne situasjonen. Dokumentasjonsplikten innebærer at man skal legge til rette for kontroll på stedet, noe som også er synbart for forbrukeren. Samtidig er det en offentlig tilgjengelig opplysning at en bil har et personlig bilskilt i tillegg til det vanlige registreringsnummeret. Informasjonen er svært lett tilgjengelig på vegvesenet.no. Det er dermed ikke synbart for forbrukeren at kontrolløren ikke har tilgang til vegvesenets informasjon. En forbruker kan rimeligvis anta at dokumentasjonsplikten er oppfylt ved at ett av bilens registreringsnumre fremgår av appen.

Dersom det er nødvendig for å kunne gjennomføre en kontroll at det samme registreringsnummeret finnes i appen og på bilen, er det mulig å informere om dette enten i appen eller på parkeringsplassen. Det gjelder særlig når det, som i dette tilfellet, er mulig å registrere et personlige bilskilt i appen. Retten er ikke enig i at det er urimelig å kreve at det gis slik informasjon, og at kontrollhensynet skal gå foran forbrukerhensynet.

Retten mener praksis fra Parkingsklagenemnda knyttet til feilregistrering ikke er relevant i denne saken. Det er også lagt frem avgjørelser knyttet til bruk av personlig bilnummer. De er avgjort på litt ulikt grunnlag, men gjennomgående har parkeringsselskapet fått medhold og forbrukerrepresentanten har dissentert (16199, 17923, 6379, 11810 og 12095). Én avgjørelse er enstemmig, og der ble føreren frikjent under henvisning til manglende informasjon (5120). Saken til Danielsen avgjøres på grunnlag av en konkret vurdering, men retten legger som mindretallet i nemnda avgjørende vekt på forbrukerhensynet.

På denne bakgrunn mener retten at Danielsen ikke har brutt parkeringsvilkårene. Det er da heller ikke grunnlag for kontrollavgift, jf. parkeringsforskriften § 36 første ledd. Danielsen skal frifinnes for kravet om betaling.

Danielsen har vunnet saken. Ut fra rettens resultat er det ikke grunnlag for å fravike hovedregelen om at han har krav på sakskostnader etter tvisteloven § 20-2. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita Aimo Park for kravet. Advokat

Karlberg har på vegne av Danielsen fremlagt et krav på sakskostnader med 132 kroner, som tilsvarer 20 % av tvistesummen på 660 kroner. I tillegg kommer rettsgebyret for tingretten på 3 064 kroner. Det er ikke fremmet innsigelser til kravet. Retten anser kostnadene som nødvendige og erstatningsberettigete, jf. tvisteloven § 20-5 (2) jf. § 10-5

• Danielsen tilkjennes etter dette 3 196 kroner i sakskostnader.

DOMSSLUTNING

1. Håkon Mathias Sterling Danielsen frifinnes for kravet om å betale kontrollsanksjon (nummer 8128230) på 660 kroner.

• Aimo Park Norway AS skal betale 3 196 – tretusenetthundreognittiseks – kroner i sakskostnader til Håkon Mathias Sterling Danielsens innen to uker fra forkynnelse av dommen.

Retten hevet Terese Smith Ulseth

Veiledning om anke i sivile saker vedlegges.

Veiledning om anke i sivile saker

I sivile saker er det reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 som gjelder for anke. Reglene for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger er litt ulike. Nedenfor finner du mer informasjon og veiledning om reglene.

Ankefrist og gebyr

Fristen for å anke er én måned fra den dagen avgjørelsen ble gjort kjent for deg, hvis ikke retten har fastsatt en annen frist. Disse periodene tas ikke med når fristen beregnes (rettsferie):

• fra og med siste lørdag før palmesøndag til og med annen påskedag
• fra og med 1. juli til og med 15. august
• fra og med 24. desember til og med 3. januar

Den som anker, må betale behandlingsgebyr. Du kan få mer informasjon om gebyret fra den domstolen som har behandlet saken.

Hva må ankeerklæringen inneholde?

I ankeerklæringen må du nevne

• hvilken avgjørelse du anker
• hvilken domstol du anker til
• navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger
• hva du mener er feil med den avgjørelsen som er tatt
• den faktiske og rettslige begrunnelsen for at det foreligger feil
• hvilke nye fakta, bevis eller rettslige begrunnelser du vil legge fram
• om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den
• det kravet ankesaken gjelder, og hvilket resultat du krever
• grunnlaget for at retten kan behandle anken, dersom det har vært tvil om det
• hvordan du mener at anken skal behandles videre

Hvis du vil anke en tingrettsdom til lagmannsretten

Dommer fra tingretten kan ankes til lagmannsretten. Du kan anke en dom hvis du mener det er

• feil i de faktiske forholdene som retten har beskrevet i dommen
• feil i rettsanvendelsen (at loven er tolket feil)
• feil i saksbehandlingen

Hvis du ønsker å anke, må du sende en skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har behandlet saken. Hvis du fører saken selv uten advokat, kan du møte opp i tingretten og anke muntlig. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater, anker muntlig.

Det er vanligvis en muntlig forhandling i lagmannsretten som avgjør en anke over en dom. I ankebehandlingen skal lagmannsretten konsentrere seg om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet, og som det er knyttet tvil til.

Lagmannsretten kan nekte å behandle en anke hvis den kommer til at det er klar sannsynlighetsovervekt for at dommen fra tingretten ikke vil bli endret. I tillegg kan retten nekte å behandle noen krav eller ankegrunner, selv om resten av anken blir behandlet.

Retten til å anke er begrenset i saker som gjelder formuesverdi under 250 000 kroner

Hvis anken gjelder en formuesverdi under 250 000 kroner, kreves det samtykke fra lagmannsretten for at anken skal kunne bli behandlet.

Når lagmannsretten vurderer om den skal gi samtykke, legger den vekt på

• sakens karakter
• partenes behov for å få saken prøvd på nytt
• om det ser ut til å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket, eller ved behandlingen av saken

Hvis du vil anke en tingretts kjennelse eller beslutning til lagmannsretten

En kjennelse kan du som hovedregel anke på grunn av

• feil i de faktiske forholdene som retten har beskrevet i kjennelsen
• feil i rettsanvendelsen (at loven er tolket feil)
• feil i saksbehandlingen

Kjennelser som gjelder saksbehandlingen, og som er tatt på bakgrunn av skjønn, kan bare ankes dersom du mener at skjønnsutøvelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.

En beslutning kan du bare anke hvis du mener

• at retten ikke hadde rett til å ta denne typen avgjørelse på det lovgrunnlaget, eller
• at avgjørelsen åpenbart er uforsvarlig eller urimelig

Hvis tingretten har avsagt dom i saken, kan tingrettens avgjørelser om saksbehandlingen ikke ankes særskilt. Da kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen.

Kjennelser og beslutninger anker du til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anken avgjøres normalt ved kjennelse etter skriftlig behandling i lagmannsretten.

Hvis du vil anke lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett

Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser.

Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Samtykke gis bare når anken gjelder spørsmål som har betydning utover den aktuelle saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling.

Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta anker over kjennelser og beslutninger til behandling dersom anken ikke reiser spørsmål av betydning utover den aktuelle saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves. Anken kan også nektes fremmet dersom den reiser omfattende bevisspørsmål.

Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett.

Anke over lagmannsrettens kjennelser og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg.

Originaldokumentet er lastet opp som: Dom – DanielsenCo (AimoPark personlig reg-nummer)