Borgarting lagmannsrett – Dom / 2020-02-25
Saken gjelder påtalemyndighetens anke over frifinnende dom for tiltale for overtredelse av straffeloven § 155, vold mot trafikkbetjent.
A er født 0.0.1982 og bor i [sted]. Han satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av:
Straffeloven § 155
for
ved vold eller trusler å ha påvirket en offentlig tjenestemann til å
foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, eller søkt å oppnå
dette
Grunnlag:
Onsdag
2. januar 2019 ca. kl. 17.30 ved Holmenkollveien 1 i Oslo, i
forbindelse med at bybetjent B hadde ilagt ham tilleggsgebyr for
piggdekk, gikk han mot bilen til B, hindret B i å lukke døren og dyttet
og/ eller grep tak i B for å få ham til å overlevere sin
tjenestetelefon/pocketkontroll.
Hovedforhandling
i tingretten ble holdt 30. august 2019. Tiltalte møtte og erkjente
deler av de faktiske forholdene, men ikke straffeskyld.
Tingretten
fant at det ikke forelå tilstrekkelig klar lovhjemmel, og A ble
frifunnet. Oslo tingrett avsa 10. september 2019 dom med slik
domsslutning:
A, født 0.0.1982, frifinnes.
Påtalemyndigheten
anket dommen 19. september 2019, og anken gjaldt lovanvendelsen under
skyldspørsmålet. Anken ble henvist ved lagmannsrettens beslutning 7.
januar 2020. Lagmannsretten besluttet 16. januar 2020 at saken skulle
behandles skriftlig, jf. straffeprosessloven § 333 første ledd.
Statsadvokaten samtykket 17. januar 2020, og forsvareren samtykket 21.
januar 2020.
Statsadvokaten
kom med innlegg 23. januar 2020, forsvarer kom med innlegg 30. januar
2020, og statsadvokaten opplyste deretter at 12. februar 2020 at
påtalemyndigheten ikke hadde behov for flere innlegg.
Lagmannsretten
tilskrev 18. februar 2020 partene og fikk tilsendt dok. 15,01 og 15,02,
Kommuneadvokatens brev 23. oktober 2018 og Riksadvokatens brev 10.
april 2019. I lagmannsrettens brev ble det også lagt til grunn at det
ikke var nødvendig med flere innlegg fra forsvarer.
Påtalemyndigheten
la til grunn at handlingene objektiv sett var «vold» i lovens forstand,
men at tingretten ikke har tatt stilling til det. Påtalemyndigheten har
derfor lagt til grunn at det ikke er adgang til å avsi fellende dom og
har lagt ned påstand om at tingrettens dom oppheves, jf.
straffeprosessloven § 322 annet ledd. Påstanden lyder:
Oslo tingretts dom av 10. september 2019 oppheves.
Forsvarer har anført at tingrettens dom er riktig og at det ikke er hjemmel for domfellelse. Det er lagt ned slik påstand:
A frifinnes.
Lagmannsretten ser slik på saken:
Innledning
Dette
er en begrenset anke og gjelder tingrettens lovanvendelse. Spørsmålet
er om straffeloven § 155 om vold eller trusler mot offentlig
tjenestemann omfatter trafikkbetjenter som utøver offentlig myndighet.
Tingretten la følgende faktum til grunn:
Om
bakgrunnen for hendelsen legger retten følgende faktum til grunn:
Tiltalte hadde den aktuelle dagen hjulpet en kamerat med å hente en
vaskemaskin. Etter å ha sluppet av kameraten i Holmenkollenområdet,
stanset tiltalte på en stopplass utenfor Frognerseteren restaurant for å
benytte sin mobiltelefon. Bybetjent B, som er ansatt i Bymiljøetaten i
Oslo kommune, patruljerte i området, og foretok blant annet kontroller
av om parkerte biler med piggdekk hadde betalt piggdekkavgift. Bybetjent
B foretok i den forbindelse en kontroll av tiltaltes bil, ved hjelp av
skiltnummeret, og konkluderte med at piggdekkavgift ikke var betalt. B
gikk deretter ut av sin egen bil og bort til tiltalte, og fortalte
gjennom ruten at tiltalte ikke var registrert med betaling. Tiltalte
spurte da om han kunne betale gebyret på stedet. B orienterte tiltalte
om at det nå var for sent, og at han ville utstede et tilleggsgebyr.
Mens B arbeidet med å ta bilder av bilen, som ledd i utferdigelsen av
tilleggsgebyret, kjørte tiltalte et lite stykke unna. Deretter stanset
han bilen og kom gående tilbake mot B. B forsøkte da å sette seg inn i
sin tjenestebil, men rakk ikke å lukke døren før tiltalte var fremme.
Deretter skal tiltalte altså ha opptrådt som beskrevet i grunnlaget for
tiltalen.
Ordlyden i straffeloven § 155
Straffeloven § 155 annet ledd definerer offentlig tjenestemann og lyder:
Med
offentlig tjenestemann menes enhver som utøver offentlig myndighet på
vegne av stat eller kommune, eller som har slik kompetanse i kraft av
sin stilling. Som offentlig tjenestemann anses også militære vakter,
enhver som pliktmessig eller etter oppfordring yter bistand til
offentlig tjenestemann, eller sikrer dennes arbeidsplass.
Fornærmede B har tittel bybetjent. Tingretten har en drøftelse av oppgavene for en bybetjent i Oslo og stillingsbetegnelsen:
Etter
det retten forstår har tittelen bybetjent ingen legaldefinisjon, og det
er heller ikke en beskyttet tittel. Av forskrift om vilkårsparkering
for allmennheten og håndheving av private parkeringsreguleringer
(FOR-2016-03-18-260) (parkeringsforskriften) § 9 fremkommer det at
«[d]en som utfører kontrolltjeneste med vilkårsparkering skal bære
uniform» og at «[u]niformen skal være tydelig merket med
virksomhetsnavn» og ordet «parkeringsvakt», «parkeringsbetjent»,
«trafikkbetjent», «bybetjent» eller «parkeringskontrollør». Det er ikke
klart for retten om det er rettslige skranker for hvem som kan gis de
innbyrdes ulike titlene, eller om noen titler i praksis kun benyttes om
kommunalt ansatte. Retten legger imidlertid til grunn at B like gjerne
kunne vært benevnt «trafikkbetjent», slik han for øvrig også ble i
bevisoppgaven.
Det
avgjørende for om bybetjent B er omfattet av ordlyden i straffeloven §
155, er i alle tilfeller hvorvidt han faktisk utøvet offentlig myndighet
på vegne av stat eller kommune, eller hadde kompetanse til dette.
Hva
gjelder bybetjenter ansatt i Oslo kommune (Bymiljøetaten), slik som B,
finner retten det klart at disse utøver både kommunal og statlig
myndighet gjennom flere bestemmelser i ulike forskrifter og via
delegasjonsvedtak. Disse inkluderer forskrift om offentlig
parkeringsgebyr (FOR-2016-03-18-261), den allerede omtalte
parkeringsforskriften og forskrift om gebyr for bruk av piggdekk og
tilleggsgebyr (FOR-1999-05-07-437) (piggdekkforskriften).
Den
aktuelle myndighetsutøvelsen gjaldt ileggelse av tilleggsgebyr for
manglende betaling av piggdekkgebyr, jf. piggdekkforskriften § 7.
Myndigheten til å ilegge tilleggsgebyr ligger i utgangspunktet hos
politi eller regionvegkontor, jf. piggdekkforskriften § 10 første ledd.
En kommune kan imidlertid tildeles denne myndigheten, jf.
piggdekkforskriften § 10 annet ledd. Retten legger til grunn at Oslo
kommune, ved Bymiljøetaten, er delegert slik myndighet.
Lagmannsretten
slutter seg til dette, og lagmannsretten oppfatter det slik at i den
sammenheng som her gjelder kan begrepene bybetjent og trafikkbetjent
brukes likt.
Bybetjent
B skrev ut tilleggsgebyr etter piggdekkforskriften og utøvet derfor
klart offentlig myndighet. As handling omfattes etter lagmannsrettens
syn klart av lovens ordlyd.
Kravet til klar lovhjemmel
Etter
Grunnloven § 96 kan man ikke straffes uten hjemmel i lov, og det samme
følger av EMK artikkel 7 nr. 1. Kravet om lovhjemmel ble behandlet i
HR-2016-2228-A, avsnitt 30 lyder:
I
henhold til EMDs praksis følger det at lovskravet i EMK artikkel 7 nr. 1
innebærer et krav om at straffebudene skal være klare, presise og
tilgjengelige. I korthet innebærer dette at lovene må være tilgjengelige
og utformet på en slik måte at den enkelte med rimelighet kan innrette
sin atferd på bakgrunn av lovgivningen. Det er i denne sammenheng
avklart at det ikke er tilstrekkelig med en klar lovtekst dersom andre
rettskilder medfører at rettstilstanden likevel må sies ikke å gi
rimelig veiledning. I storkammerdom 12. februar 2008 (Kafkaris mot
Kypros) [EMD 2004-21906], er dette uttrykt slik:
«The
Court must, in particular, ascertain whether the text of the law, read
in the light of the accompanying interpretative case-law, satisfied the
requirements of accessibility and foreseeability. In doing so it must
have regard to the domestic law as a whole and the way it was applied at
the material time.»
Sitatet er fra avsnitt 145
i storkammerdommen. Dette avsnittet i storkammerdommen kommer etter en
lengre drøftelse av lovskravet med en vurdering av behovet for klarhet
holdt opp mot behovet for tolkning og utvikling. Lagmannsretten gjengir
fra avsnitt 140 og 141 i storkammerdommen:
140.
… An individual must know from the wording of the relevant provision
and, if need be, with the assistance of the courts’ interpretation of
it, what acts and omissions will make him criminally liable and what
penalty will be imposed for the act committed and/or omission (see,
…). Furthermore, a law may still satisfy the requirement of
«foreseeability» where the person concerned has to take appropriate
legal advice to assess, to a degree that is reasonable in the
circumstances, the consequences which a given action may entail (see
…).
141.
The Court has acknowledged in its case-law that however clearly drafted
a legal provision may be, in any system of law, including criminal law,
there is an inevitable element of judicial interpretation. There will
always be a need for elucidation of doubtful points and for adaptation
to changing circumstances. Again, whilst certainty is highly desirable,
it may bring in its train excessive rigidity and the law must be able to
keep pace with changing circumstances. Accordingly, many laws are
inevitably couched in terms which, to a greater or lesser extent, are
vague and whose interpretation and application are questions of practice
(see, …). The role of adjudication vested in the courts is precisely
to dissipate such interpretational doubts as remain (see, …). Article 7
of the Convention cannot be read as outlawing the gradual clarification
of the rules of criminal liability through judicial interpretation from
case to case, «provided that the resultant development is consistent
with the essence of the offence and could reasonably be foreseen» (see
..).
Lagmannsretten peker særlig på to momenter. I avsnitt 140
uttaler EMD at et spørsmål kan være slik at det er nødvendig med
juridisk rådgivning og at kravet til forutsigbarhet likevel kan være
oppfylt. I avsnitt 141
understreker EMD at lover ikke kan utformes helt klart og at det er et
uunngåelig element av tolkning. Lagmannsretten ser det slik at
spørsmålet er om ordlyden sammenholdt med øvrige rettskilder ga rimelig
veiledning. Som nevnt finner lagmannsretten at ordlyden klart tilsier at
trafikkbetjent som utøver offentlig myndighet omfattes av straffeloven §
155.
Kilder for tolkning av straffeloven § 155
Forarbeider
Gruppen
av de som ble særlig vernet i straffeloven av 2005 § 155 ble redusert
noe i forhold til gruppen som ble særlig vernet i straffeloven av 1902 §
127 og § 128. Begrepet offentlig tjenestemann i straffeloven av 2005 §
155 er kommentert i Ot.prp.nr.8 (2007–2008) på side 329:
Annet
ledd første punktum gir en definisjon av offentlig tjenestemann som
omfatter personer som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller
kommune, eller som har slik kompetanse i kraft av sin stilling. Utenfor
faller offentlig ansatte som ikke har noen slik myndighet.
Begrepet
«offentlig myndighet» bør som utgangspunkt forstås på samme måte som i
forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a, men favner noe videre enn
dette. Definisjonen av offentlige tjenestemenn omfatter enhver som har
kompetanse til å treffe vedtak eller utferdige forskrift. Også
saksforberedere som ikke har avgjørende myndighet, men som forbereder
eller gjennomfører forvaltningsavgjørelser, omfattes. Den videre
avgrensningen må i noen grad bli skjønnsmessig og overlates til
domstolene, men kjernen i begrepet er ansatte i offentlig virksomhet som
krever hjemmel i lov, og som regelmessig treffer avgjørelser som
oppleves som inngripende og begrenser borgernes handlingsfrihet.
Yrkesgrupper som vernes av § 155 er for eksempel saksbehandlere i
statlig og kommunal sektor, politi, ansatte i fengselsvesenet, dommere,
og oppsynspersonell. Offentlig ansatte i forretningsvirksomhet og annen
virksomhet som rettslig sett like gjerne kan utføres som ledd i privat
virksomhet, faller utenfor virkeområdet til § 155. På dette punktet
innsnevres rekkevidden av bestemmelsen i forhold til gjeldende rett.
Blant dem som faller utenfor § 155 er ansatte i offentlig eid eller
styrt persontransport, slik som bussjåfører ansatt i stat eller kommune
og t-banekontrollører. Det samme gjelder leger, sykepleiere og andre
ansatte i offentlige helseforetak med unntak for avgjørelser om tvungen
behandling, lærere og trafikkbetjenter.
Etter
lagmannsrettens syn er ikke forarbeidene helt klare. Det fremgår at
yrkesgrupper som utfører arbeid som rettslig sett like gjerne kan
utføres av private ikke omfattes, og her er trafikkbetjenter nevnt.
Forarbeidene kan forstås slik at trafikkbetjenter generelt faller
utenfor bestemmelsen.
Forarbeidene
understreker imidlertid at avgrensingen må bli skjønnsmessig. Det
fremgår at personer som foretar arbeid som like gjerne kan utføres som
ledd i privat virksomhet faller utenfor. Lagmannsretten forstår dette
slik at parkeringsvakter som bare kontrollerer at det er betalt for
parkering og skriver ut gebyr faller utenfor. Det fremgår videre at
«kjernen i begrepet er ansatte i offentlig virksomhet som krever hjemmel
i lov, og som regelmessig treffer avgjørelser som oppleves som
inngripende og begrenser borgernes handlingsfrihet». Etter
parkeringsforskriften § 7 er kontroll med regler om vilkårsparkering på
offentlig ferdselsåre utøvelse av offentlig myndighet og kan ikke
utføres som ledd i privat virksomhet. Kommunal kontroll av
piggdekkavgift og å ilegge tilleggsgebyr er offentlig myndighetsutøvelse
og kan ikke utføres som ledd i privat virksomhet, jf.
piggdekkforskriften § 10. En bybetjent som B vil altså delvis utføre
oppgaver som ikke er utførelse av offentlig myndighet, slik som kontroll
av betalt parkeringsavgift og utstedelse av gebyr. Men ved nevnte
kontroll av parkering og av piggdekkavgift utøves offentlig myndighet.
En slik kombinasjon er behandlet i nevnte odelstingsproposisjon på side
330:
Det
er ikke avgjørende om det på tidspunktet for den straffbare handlingen
ble utøvet offentlig myndighet, hvis man i kraft av sin stilling
hovedsakelig har slik kompetanse. Men hvis en person bare av og til
utøver offentlig myndighet, vil vedkommende bare bli regnet som
offentlig tjenestemann under selve myndighetsutøvelsen. …
Lagmannsretten
behøver ikke ta stilling til om en bybetjent hovedsakelig utøver
offentlig myndighet eller bare av og til. Som nevnt skjedde forholdet i
tiltalen mens B utøvde offentlig myndighet i kraft av sin stilling.
Etter lagmannsrettens syn kan forarbeidene også leses slik at en
bybetjent eller trafikkbetjent er omfattet av straffeloven § 155, i
hvert fall under utøvelse offentlig myndighet slik som kontrollarbeid
etter piggdekkforskriften. Lagmannsretten finner denne forståelsen noe
mer nærliggende enn den andre der trafikkbetjenter alltid faller
utenfor.
Rettspraksis
Spørsmålet
om trafikkbetjenter er vernet av straffeloven § 155 har ikke vært
vurdert av Høyesterett. Det har vært behandlet i to
lagmannsrettsavgjørelser, LF-2015-165193 og LG-2015-18172 [skal være
LG-2015-186172, Lovdatas anm.]. Disse er omtalt slik i tingrettens dom:
Frostating
lagmannsrett dom av 5. november 2015 (LF-2015-165193) gjaldt tiltale
for overtredelse av straffeloven 1902 § 127 første ledd første
alternativ, altså for ved vold å søkt å påvirke en offentlig
tjenestemann til å unnlate å foreta en tjenestehandling, samt
overtredelse av straffeloven 1902 § 326 første ledd nr. 2, altså for å
forulempet offentlig tjenestemann under hans utførelse av tjenesten ved
skjellsord. Grunnlaget for tiltalen var at tiltalte A hadde slått og
skreket skjellsord til en parkeringsvakt i forbindelse med bøtelegging
av tiltaltes bil. Tiltalte A ble dømt etter tiltalen ved Sør-Trøndelag
tingretts dom 4. august 2015. Tiltalte A anket dommen, og ved påtegning
og i merknader til anken la påtalemyndigheten ned påstand om frifinnelse
for begge tiltaleposter under henvisning til straffeprosessloven § 342
annet ledd nr. 1 og straffeloven 2005 § 3 første ledd.
Lagmannsretten vurderte spørsmålet slik:
«I
den nye straffeloven er straffebudene som gjelder overtredelser mot
offentlige tjenestemenn, gitt et snevrere anvendelsesområde enn
bestemmelsene de erstatter.
Straffeloven
(1902) § 127 rammet den som ved vold hindrer eller søker å hindre en
offentlig tjenestemann i å foreta eller unnlate å foreta en
tjenestehandling. Vold mot offentlig tjenestemann er i straffeloven av
2005 regulert i § 155. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen,
Ot.prp.nr.8 (2007–2008) side 211 og side 328-329 at trafikkbetjenter
ikke lenger omfattes av stillingsgruppene med særskilt vern etter § 155
og at de heller ikke omfattes av persongruppene omfattet av straffeloven
(2005) § 286. Forholdet beskrevet i tiltalens post I er således ikke
straffbart etter straffeloven av 2005. Det følger da av straffeloven
(2005) § 3 at forholdet skal vurderes etter ny lov fordi dette gir
gunstigst resultat for siktede.
Etter
straffeloven (1902) § 326 nr. 2 om forulempning av offentlig
tjenestemann var trafikkbetjenter omfattet av gruppen som var vernet.
Denne yrkesgruppen faller utenfor gruppen som er beskyttet av
straffeloven (2005) § 156 annet ledd. I Ot.prp.nr.8 (2007–2008) er det i
merknadene til bestemmelsen uttalt følgende:
«I
likhet med § 155 vil imidlertid rekkevidden av bestemmelsen snevres noe
inn, som følge av at definisjonen av «offentlig tjenestemann» også her
innskrenker den beskyttede krets noe sammenlignet med gjeldende rett.»
Forholdene
A er tiltalt for, gjengitt i tiltalens post I og II, rammes således
ikke av bestemmelsene i straffeloven (2005) § 155 og § 156 og § 286.»
Det
fremgår ikke tydelig av lagmannsrettens avgjørelse hva slags myndighet
vedkommende parkeringsvakt hadde, men det ligger i sakens natur at
parkeringsvakten var å anse som offentlig tjenestemann under
straffeloven 1902. I tingrettens dom, TSTRO-2015-77338, ble fornærmede
for øvrig benevnt «trafikkbetjent», og slik retten forstår premissene i
dommen virker fornærmede å ha vært ansatt i Trondheim kommune. Videre
forstår retten tingrettens premisser slik at gebyret som ble ilagt i den
saken hadde sin bakgrunn i manglende betalt parkeringsavgift på
offentlig vei.
Den
andre avgjørelsen retten vil nevne er Gulating lagmannsretts dom 3.
desember 2015 (LG-2015-186172). Også denne saken gjaldt tiltale om
overtredelse av straffeloven 1902 § 127 første ledd første alternativ og
§ 326 for vold mot og forulemping av en trafikkbetjent. I likhet med
saken fra Frostating, ble tiltalte A dømt i tingretten. Av tingrettens
dom i saken (TBERG-2015-70895) fremgår det at foranledningen for
ileggelsen av gebyr mot tiltalte A var at han hadde parkert i en
busslomme. For lagmannsretten la påtalemyndigheten ned påstand om at
tingrettens dom ble opphevet, som følge av ikrafttredelsen av
straffeloven 2005 fordi trafikkbetjenter ikke var omfattet av den
vernede personkrets etter straffeloven 2005 § 155, § 156 eller § 286.
Lagmannsretten vurderte spørsmålet slik:
«Tiltalebeslutningen,
som er utferdiget av Statsadvokatene i Hordaland, er bygget på
straffeloven av 1902 § 127 første ledd første straffalternativ og
straffeloven § 326 første ledd nr. 2. Begge bestemmelsene inneholder
regler til beskyttelse av en «offentlig tjenestemann». Tingrettens dom
ble, som det fremgår over, avsagt 16.10.2015, og således etter at
straffeloven av 2005 hadde trådt i kraft. Det følger av det faktiske
grunnlaget i tiltalebeslutningen at saken gjelder en «trafikkbetjent».
Slike trafikkbetjenter er ikke omfattet av den vernede personkrets etter
straffeloven av 2005, slik de var etter straffeloven av 1902. De
bestemmelsene som viderefører hovedtrekkene i de rettslige grunnlagene i
tiltalebeslutningens poster I og II er straffeloven av 2005 § 155, §
156 eller § 286. Det følger av dette at det da tingretten avsa sin dom
ikke var grunnlag for å anvende de aktuelle bestemmelsene som fremgår av
domsslutningen. Dommen bygger således på en uriktig lovanvendelse.»
Etter
lagmannsrettens syn er de to nevnte lagmannsrettsdommene momenter for
at trafikkbetjenter generelt ikke omfattes av straffeloven § 155, men
deres betydning ved tolkning av bestemmelsen er beskjeden ettersom de er
avsagt etter påstand fra påtalemyndigheten om frifinnelse.
Spørsmål i Stortinget
Spørsmålet
om trafikkbetjenter er omfattet av straffeloven § 155 har vært
gjenstand for spørsmål i Stortingets til justisministeren. Det er
skriftlig spørsmål fra Jorodd Asphjell (A), Dok.nr.15:23 (2015–2016),
besvart 24. november 2015 og skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen
(FrP), Dok.nr.15:1342 (2015–2016), besvart 28. juni 2016. Daværende
justis- og beredskapsminister Anders Anundsen svarte slik:
I
den nye straffeloven § 155 er kretsen av særskilt beskyttede offentlige
tjenestemenn snevret inn til dem som «utøver offentlig myndighet».
Offentlige tjenestemenn som utfører oppgaver som like gjerne kunne vært
utført av private, vil dermed ha samme vern som private. Det er den
offentlige myndighetsutøvelsen som er vernet. I den utstrekning
offentlig ansatte trafikkbetjenter kan anses for å utøve offentlig
myndighet etter vegtrafikkloven med tilhørende forskrifter, vil de etter
ordlyden kunne være vernet av denne bestemmelsen.
Lisa
Christoffersen (A) stilte tilsvarende spørsmål, Dok.nr.15:837
(2016–2017), og dette ble besvart 20. mars 2017 av justis- og
beredskapsminister Per-Willy Amundsen:
I
den utstrekning kommunalt ansatte trafikkbetjenter anses for å utøve
offentlig myndighet etter vegtrafikkloven med tilhørende forskrifter,
vil de etter ordlyden kunne være vernet også av straffeloven § 155. Hvor
langt dette vernet rekker må avklares i rettspraksis.
Uttalelsene
taler for at det ikke var meningen med straffeloven § 155 å unnta
trafikkbetjenter som utøver offentlig myndighet etter vegtrafikkloven
fra bestemmelsen. Dette er etterfølgende uttalelser fra lovgiverhold,
men de er fra den utøvende makt, og ikke fra Stortinget. De har etter
lagmannsrettens syn beskjeden betydning ved lovtolkningen.
Påtalepraksis og Riksadvokatens brev
Påtalemyndighetens
praksis gikk ut på at straffeloven § 155 ikke omfattet
trafikkbetjenter. Kommuneadvokaten i Oslo tok i brev 23. oktober 2018
til Riksadvokaten opp spørsmålet om å endre praksis slik at
trafikkbetjenter ble omfattet av bestemmelsen. I brevet var det en
grundig gjennomgang av rettskildene. Riksadvokaten sendte 10. april 2109
brev til statsadvokatembetene og politimestrene. Det ble der gitt
uttrykk for at tidligere praksis var feil og det ble gitt støtte til
kommuneadvokatens oppfatning.
Forsvareren
i vår sak har påpekt at Riksadvokatens brev kom etter handlingen i vår
sak. Etter lagmannsrettens syn har Riksadvokatens brev i seg selv
beskjeden betydning ved lovtolkningen. Når det gjelder påtalepraksis
frem til Riksadvokatens brev, bygger den etter lagmannsrettens syn på en
rettsoppfatning som var tvilsom. Lagmannsrettens oppfatning er at denne
tidligere påtalepraksis har liten betydning ved lovtolkningen. Det
samme gjelder påtalepraksis etter brevet.
Oppsummering
Lagmannsretten
skal ta stilling til om tingrettens lovanvendelse er riktig.
Lagmannsretten skal avgjøre om det er riktig at straffeloven § 155 ikke
omfatter vold og trusler mot bybetjenter og trafikkbetjenter som utfører
kontrollarbeid etter piggdekkforskiften. Lagmannsrettens syn er at de
er omfattet av ordlyden i bestemmelsen. Men spørsmålet er om hjemmelen
er tilstrekkelig klar, jf. HR-2016-2228-A med henvisninger.
Ved
en slik vurdering er etter lagmannsrettens syn ordlyden sentral. Når
den er klar, har eventuelle uklarheter i andre kilder eller andre
oppfatninger i andre kilder mindre betydning. Lagmannsretten peker i
denne sammenheng på at det i nevnte dom fra EMD avsnitt 140 ble holdt
åpent for at juridisk rådgivning ved tolkningen kunne være nødvendig
uten at det kravet til forutsigbarhet krenkes.
Etter
lagmannsrettens syn gir ikke forarbeidene noe klart bilde av om
trafikkbetjenter som utøver offentlig myndighet omfattes av straffeloven
§ 155. Men lagmannsretten finner det noe mer nærliggende å forstå
forarbeidene slik at de omfattes enn det motsatte. Påtalepraksis og
rettspraksis taler etter lagmannsrettens syn for at de ikke omfattes,
men momentene har etter lagmannsrettens syn beskjeden verdi. Spørsmål og
svar i Stortinget og Riksadvokatens brev taler for at de omfattes, men
disse momentene har etter lagmannsrettens syn liten verdi.
Etter
en samlet vurdering finner lagmannsretten at de andre momentene enn
ordlyden samlet gir liten veiledning for hvordan straffeloven § 155 skal
forstås her. Ser man den klare ordlyden sammen med disse øvrige
momentene, er lagmannsrettens syn at trafikkbetjenter og bybetjenter som
utfører kontrollarbeid etter piggdekkforskriften omfattes av
straffeloven § 155; og dette fremgår også tilstrekkelig klart, slik at
kravet til lov i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 nr. 1 er oppfylt.
Tingrettens rettsanvendelse er på bakgrunn av dette uriktig.
Lagmannsretten
bemerker at det ikke er tatt stilling til om trafikkbetjenter og
bybetjenter hovedsakelig utfører offentlig myndighetsutøvelse og dermed
er vernet hele tiden i sitt arbeid eller om de gjør det bare av og til
og da bare er vernet når de utfører offentlig myndighetsutøvelse, f.
eks. kontroll etter piggdekkforskriften. Men lagmannsretten bemerker at
gjennomgangen i brevet fra Kommuneadvokaten av 23. oktober 2018 tyder på
at det første er tilfelle.
Tingretten
har ikke tatt uttrykkelig stilling til om de øvrige vilkår for straff i
straffeloven § 155 er oppfylt. Tingrettens dom og saken for øvrig gir
heller ikke særlig veiledning for straffutmåling. Påtalemyndigheten har
lagt ned påstand om at tingrettens dom oppheves. Lagmannsretten tar
påstanden til følge, og saken må behandles på nytt i tingretten.
Dommen er enstemmig.
DOMSSLUTNING: Oslo tingretts dom av 10. september 2019 oppheves.
LB-2019-140270
in Uncategorized /by Finn Albert AurbakkenBorgarting lagmannsrett – Dom / 2020-02-25
Saken gjelder påtalemyndighetens anke over frifinnende dom for tiltale for overtredelse av straffeloven § 155, vold mot trafikkbetjent.
A er født 0.0.1982 og bor i [sted]. Han satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av:
Straffeloven § 155
for ved vold eller trusler å ha påvirket en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, eller søkt å oppnå dette
Grunnlag:
Onsdag 2. januar 2019 ca. kl. 17.30 ved Holmenkollveien 1 i Oslo, i forbindelse med at bybetjent B hadde ilagt ham tilleggsgebyr for piggdekk, gikk han mot bilen til B, hindret B i å lukke døren og dyttet og/ eller grep tak i B for å få ham til å overlevere sin tjenestetelefon/pocketkontroll.
Hovedforhandling i tingretten ble holdt 30. august 2019. Tiltalte møtte og erkjente deler av de faktiske forholdene, men ikke straffeskyld.
Tingretten fant at det ikke forelå tilstrekkelig klar lovhjemmel, og A ble frifunnet. Oslo tingrett avsa 10. september 2019 dom med slik domsslutning:
A, født 0.0.1982, frifinnes.
Påtalemyndigheten anket dommen 19. september 2019, og anken gjaldt lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Anken ble henvist ved lagmannsrettens beslutning 7. januar 2020. Lagmannsretten besluttet 16. januar 2020 at saken skulle behandles skriftlig, jf. straffeprosessloven § 333 første ledd. Statsadvokaten samtykket 17. januar 2020, og forsvareren samtykket 21. januar 2020.
Statsadvokaten kom med innlegg 23. januar 2020, forsvarer kom med innlegg 30. januar 2020, og statsadvokaten opplyste deretter at 12. februar 2020 at påtalemyndigheten ikke hadde behov for flere innlegg.
Lagmannsretten tilskrev 18. februar 2020 partene og fikk tilsendt dok. 15,01 og 15,02, Kommuneadvokatens brev 23. oktober 2018 og Riksadvokatens brev 10. april 2019. I lagmannsrettens brev ble det også lagt til grunn at det ikke var nødvendig med flere innlegg fra forsvarer.
Påtalemyndigheten la til grunn at handlingene objektiv sett var «vold» i lovens forstand, men at tingretten ikke har tatt stilling til det. Påtalemyndigheten har derfor lagt til grunn at det ikke er adgang til å avsi fellende dom og har lagt ned påstand om at tingrettens dom oppheves, jf. straffeprosessloven § 322 annet ledd. Påstanden lyder:
Oslo tingretts dom av 10. september 2019 oppheves.
Forsvarer har anført at tingrettens dom er riktig og at det ikke er hjemmel for domfellelse. Det er lagt ned slik påstand:
A frifinnes.
Lagmannsretten ser slik på saken:
Innledning
Dette er en begrenset anke og gjelder tingrettens lovanvendelse. Spørsmålet er om straffeloven § 155 om vold eller trusler mot offentlig tjenestemann omfatter trafikkbetjenter som utøver offentlig myndighet.
Tingretten la følgende faktum til grunn:
Om bakgrunnen for hendelsen legger retten følgende faktum til grunn: Tiltalte hadde den aktuelle dagen hjulpet en kamerat med å hente en vaskemaskin. Etter å ha sluppet av kameraten i Holmenkollenområdet, stanset tiltalte på en stopplass utenfor Frognerseteren restaurant for å benytte sin mobiltelefon. Bybetjent B, som er ansatt i Bymiljøetaten i Oslo kommune, patruljerte i området, og foretok blant annet kontroller av om parkerte biler med piggdekk hadde betalt piggdekkavgift. Bybetjent B foretok i den forbindelse en kontroll av tiltaltes bil, ved hjelp av skiltnummeret, og konkluderte med at piggdekkavgift ikke var betalt. B gikk deretter ut av sin egen bil og bort til tiltalte, og fortalte gjennom ruten at tiltalte ikke var registrert med betaling. Tiltalte spurte da om han kunne betale gebyret på stedet. B orienterte tiltalte om at det nå var for sent, og at han ville utstede et tilleggsgebyr. Mens B arbeidet med å ta bilder av bilen, som ledd i utferdigelsen av tilleggsgebyret, kjørte tiltalte et lite stykke unna. Deretter stanset han bilen og kom gående tilbake mot B. B forsøkte da å sette seg inn i sin tjenestebil, men rakk ikke å lukke døren før tiltalte var fremme. Deretter skal tiltalte altså ha opptrådt som beskrevet i grunnlaget for tiltalen.
Ordlyden i straffeloven § 155
Straffeloven § 155 annet ledd definerer offentlig tjenestemann og lyder:
Med offentlig tjenestemann menes enhver som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, eller som har slik kompetanse i kraft av sin stilling. Som offentlig tjenestemann anses også militære vakter, enhver som pliktmessig eller etter oppfordring yter bistand til offentlig tjenestemann, eller sikrer dennes arbeidsplass.
Fornærmede B har tittel bybetjent. Tingretten har en drøftelse av oppgavene for en bybetjent i Oslo og stillingsbetegnelsen:
Etter det retten forstår har tittelen bybetjent ingen legaldefinisjon, og det er heller ikke en beskyttet tittel. Av forskrift om vilkårsparkering for allmennheten og håndheving av private parkeringsreguleringer (FOR-2016-03-18-260) (parkeringsforskriften) § 9 fremkommer det at «[d]en som utfører kontrolltjeneste med vilkårsparkering skal bære uniform» og at «[u]niformen skal være tydelig merket med virksomhetsnavn» og ordet «parkeringsvakt», «parkeringsbetjent», «trafikkbetjent», «bybetjent» eller «parkeringskontrollør». Det er ikke klart for retten om det er rettslige skranker for hvem som kan gis de innbyrdes ulike titlene, eller om noen titler i praksis kun benyttes om kommunalt ansatte. Retten legger imidlertid til grunn at B like gjerne kunne vært benevnt «trafikkbetjent», slik han for øvrig også ble i bevisoppgaven.
Det avgjørende for om bybetjent B er omfattet av ordlyden i straffeloven § 155, er i alle tilfeller hvorvidt han faktisk utøvet offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, eller hadde kompetanse til dette.
Hva gjelder bybetjenter ansatt i Oslo kommune (Bymiljøetaten), slik som B, finner retten det klart at disse utøver både kommunal og statlig myndighet gjennom flere bestemmelser i ulike forskrifter og via delegasjonsvedtak. Disse inkluderer forskrift om offentlig parkeringsgebyr (FOR-2016-03-18-261), den allerede omtalte parkeringsforskriften og forskrift om gebyr for bruk av piggdekk og tilleggsgebyr (FOR-1999-05-07-437) (piggdekkforskriften).
Den aktuelle myndighetsutøvelsen gjaldt ileggelse av tilleggsgebyr for manglende betaling av piggdekkgebyr, jf. piggdekkforskriften § 7. Myndigheten til å ilegge tilleggsgebyr ligger i utgangspunktet hos politi eller regionvegkontor, jf. piggdekkforskriften § 10 første ledd. En kommune kan imidlertid tildeles denne myndigheten, jf. piggdekkforskriften § 10 annet ledd. Retten legger til grunn at Oslo kommune, ved Bymiljøetaten, er delegert slik myndighet.
Lagmannsretten slutter seg til dette, og lagmannsretten oppfatter det slik at i den sammenheng som her gjelder kan begrepene bybetjent og trafikkbetjent brukes likt.
Bybetjent B skrev ut tilleggsgebyr etter piggdekkforskriften og utøvet derfor klart offentlig myndighet. As handling omfattes etter lagmannsrettens syn klart av lovens ordlyd.
Kravet til klar lovhjemmel
Etter Grunnloven § 96 kan man ikke straffes uten hjemmel i lov, og det samme følger av EMK artikkel 7 nr. 1. Kravet om lovhjemmel ble behandlet i HR-2016-2228-A, avsnitt 30 lyder:
I henhold til EMDs praksis følger det at lovskravet i EMK artikkel 7 nr. 1 innebærer et krav om at straffebudene skal være klare, presise og tilgjengelige. I korthet innebærer dette at lovene må være tilgjengelige og utformet på en slik måte at den enkelte med rimelighet kan innrette sin atferd på bakgrunn av lovgivningen. Det er i denne sammenheng avklart at det ikke er tilstrekkelig med en klar lovtekst dersom andre rettskilder medfører at rettstilstanden likevel må sies ikke å gi rimelig veiledning. I storkammerdom 12. februar 2008 (Kafkaris mot Kypros) [EMD 2004-21906], er dette uttrykt slik:
«The Court must, in particular, ascertain whether the text of the law, read in the light of the accompanying interpretative case-law, satisfied the requirements of accessibility and foreseeability. In doing so it must have regard to the domestic law as a whole and the way it was applied at the material time.»
Sitatet er fra avsnitt 145 i storkammerdommen. Dette avsnittet i storkammerdommen kommer etter en lengre drøftelse av lovskravet med en vurdering av behovet for klarhet holdt opp mot behovet for tolkning og utvikling. Lagmannsretten gjengir fra avsnitt 140 og 141 i storkammerdommen:
140. … An individual must know from the wording of the relevant provision and, if need be, with the assistance of the courts’ interpretation of it, what acts and omissions will make him criminally liable and what penalty will be imposed for the act committed and/or omission (see, …). Furthermore, a law may still satisfy the requirement of «foreseeability» where the person concerned has to take appropriate legal advice to assess, to a degree that is reasonable in the circumstances, the consequences which a given action may entail (see …).
141. The Court has acknowledged in its case-law that however clearly drafted a legal provision may be, in any system of law, including criminal law, there is an inevitable element of judicial interpretation. There will always be a need for elucidation of doubtful points and for adaptation to changing circumstances. Again, whilst certainty is highly desirable, it may bring in its train excessive rigidity and the law must be able to keep pace with changing circumstances. Accordingly, many laws are inevitably couched in terms which, to a greater or lesser extent, are vague and whose interpretation and application are questions of practice (see, …). The role of adjudication vested in the courts is precisely to dissipate such interpretational doubts as remain (see, …). Article 7 of the Convention cannot be read as outlawing the gradual clarification of the rules of criminal liability through judicial interpretation from case to case, «provided that the resultant development is consistent with the essence of the offence and could reasonably be foreseen» (see ..).
Lagmannsretten peker særlig på to momenter. I avsnitt 140 uttaler EMD at et spørsmål kan være slik at det er nødvendig med juridisk rådgivning og at kravet til forutsigbarhet likevel kan være oppfylt. I avsnitt 141 understreker EMD at lover ikke kan utformes helt klart og at det er et uunngåelig element av tolkning. Lagmannsretten ser det slik at spørsmålet er om ordlyden sammenholdt med øvrige rettskilder ga rimelig veiledning. Som nevnt finner lagmannsretten at ordlyden klart tilsier at trafikkbetjent som utøver offentlig myndighet omfattes av straffeloven § 155.
Kilder for tolkning av straffeloven § 155
Forarbeider
Gruppen av de som ble særlig vernet i straffeloven av 2005 § 155 ble redusert noe i forhold til gruppen som ble særlig vernet i straffeloven av 1902 § 127 og § 128. Begrepet offentlig tjenestemann i straffeloven av 2005 § 155 er kommentert i Ot.prp.nr.8 (2007–2008) på side 329:
Annet ledd første punktum gir en definisjon av offentlig tjenestemann som omfatter personer som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, eller som har slik kompetanse i kraft av sin stilling. Utenfor faller offentlig ansatte som ikke har noen slik myndighet.
Begrepet «offentlig myndighet» bør som utgangspunkt forstås på samme måte som i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a, men favner noe videre enn dette. Definisjonen av offentlige tjenestemenn omfatter enhver som har kompetanse til å treffe vedtak eller utferdige forskrift. Også saksforberedere som ikke har avgjørende myndighet, men som forbereder eller gjennomfører forvaltningsavgjørelser, omfattes. Den videre avgrensningen må i noen grad bli skjønnsmessig og overlates til domstolene, men kjernen i begrepet er ansatte i offentlig virksomhet som krever hjemmel i lov, og som regelmessig treffer avgjørelser som oppleves som inngripende og begrenser borgernes handlingsfrihet. Yrkesgrupper som vernes av § 155 er for eksempel saksbehandlere i statlig og kommunal sektor, politi, ansatte i fengselsvesenet, dommere, og oppsynspersonell. Offentlig ansatte i forretningsvirksomhet og annen virksomhet som rettslig sett like gjerne kan utføres som ledd i privat virksomhet, faller utenfor virkeområdet til § 155. På dette punktet innsnevres rekkevidden av bestemmelsen i forhold til gjeldende rett. Blant dem som faller utenfor § 155 er ansatte i offentlig eid eller styrt persontransport, slik som bussjåfører ansatt i stat eller kommune og t-banekontrollører. Det samme gjelder leger, sykepleiere og andre ansatte i offentlige helseforetak med unntak for avgjørelser om tvungen behandling, lærere og trafikkbetjenter.
Etter lagmannsrettens syn er ikke forarbeidene helt klare. Det fremgår at yrkesgrupper som utfører arbeid som rettslig sett like gjerne kan utføres av private ikke omfattes, og her er trafikkbetjenter nevnt. Forarbeidene kan forstås slik at trafikkbetjenter generelt faller utenfor bestemmelsen.
Forarbeidene understreker imidlertid at avgrensingen må bli skjønnsmessig. Det fremgår at personer som foretar arbeid som like gjerne kan utføres som ledd i privat virksomhet faller utenfor. Lagmannsretten forstår dette slik at parkeringsvakter som bare kontrollerer at det er betalt for parkering og skriver ut gebyr faller utenfor. Det fremgår videre at «kjernen i begrepet er ansatte i offentlig virksomhet som krever hjemmel i lov, og som regelmessig treffer avgjørelser som oppleves som inngripende og begrenser borgernes handlingsfrihet». Etter parkeringsforskriften § 7 er kontroll med regler om vilkårsparkering på offentlig ferdselsåre utøvelse av offentlig myndighet og kan ikke utføres som ledd i privat virksomhet. Kommunal kontroll av piggdekkavgift og å ilegge tilleggsgebyr er offentlig myndighetsutøvelse og kan ikke utføres som ledd i privat virksomhet, jf. piggdekkforskriften § 10. En bybetjent som B vil altså delvis utføre oppgaver som ikke er utførelse av offentlig myndighet, slik som kontroll av betalt parkeringsavgift og utstedelse av gebyr. Men ved nevnte kontroll av parkering og av piggdekkavgift utøves offentlig myndighet. En slik kombinasjon er behandlet i nevnte odelstingsproposisjon på side 330:
Det er ikke avgjørende om det på tidspunktet for den straffbare handlingen ble utøvet offentlig myndighet, hvis man i kraft av sin stilling hovedsakelig har slik kompetanse. Men hvis en person bare av og til utøver offentlig myndighet, vil vedkommende bare bli regnet som offentlig tjenestemann under selve myndighetsutøvelsen. …
Lagmannsretten behøver ikke ta stilling til om en bybetjent hovedsakelig utøver offentlig myndighet eller bare av og til. Som nevnt skjedde forholdet i tiltalen mens B utøvde offentlig myndighet i kraft av sin stilling. Etter lagmannsrettens syn kan forarbeidene også leses slik at en bybetjent eller trafikkbetjent er omfattet av straffeloven § 155, i hvert fall under utøvelse offentlig myndighet slik som kontrollarbeid etter piggdekkforskriften. Lagmannsretten finner denne forståelsen noe mer nærliggende enn den andre der trafikkbetjenter alltid faller utenfor.
Rettspraksis
Spørsmålet om trafikkbetjenter er vernet av straffeloven § 155 har ikke vært vurdert av Høyesterett. Det har vært behandlet i to lagmannsrettsavgjørelser, LF-2015-165193 og LG-2015-18172 [skal være LG-2015-186172, Lovdatas anm.]. Disse er omtalt slik i tingrettens dom:
Frostating lagmannsrett dom av 5. november 2015 (LF-2015-165193) gjaldt tiltale for overtredelse av straffeloven 1902 § 127 første ledd første alternativ, altså for ved vold å søkt å påvirke en offentlig tjenestemann til å unnlate å foreta en tjenestehandling, samt overtredelse av straffeloven 1902 § 326 første ledd nr. 2, altså for å forulempet offentlig tjenestemann under hans utførelse av tjenesten ved skjellsord. Grunnlaget for tiltalen var at tiltalte A hadde slått og skreket skjellsord til en parkeringsvakt i forbindelse med bøtelegging av tiltaltes bil. Tiltalte A ble dømt etter tiltalen ved Sør-Trøndelag tingretts dom 4. august 2015. Tiltalte A anket dommen, og ved påtegning og i merknader til anken la påtalemyndigheten ned påstand om frifinnelse for begge tiltaleposter under henvisning til straffeprosessloven § 342 annet ledd nr. 1 og straffeloven 2005 § 3 første ledd.
Lagmannsretten vurderte spørsmålet slik:
«I den nye straffeloven er straffebudene som gjelder overtredelser mot offentlige tjenestemenn, gitt et snevrere anvendelsesområde enn bestemmelsene de erstatter.
Straffeloven (1902) § 127 rammet den som ved vold hindrer eller søker å hindre en offentlig tjenestemann i å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling. Vold mot offentlig tjenestemann er i straffeloven av 2005 regulert i § 155. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp.nr.8 (2007–2008) side 211 og side 328-329 at trafikkbetjenter ikke lenger omfattes av stillingsgruppene med særskilt vern etter § 155 og at de heller ikke omfattes av persongruppene omfattet av straffeloven (2005) § 286. Forholdet beskrevet i tiltalens post I er således ikke straffbart etter straffeloven av 2005. Det følger da av straffeloven (2005) § 3 at forholdet skal vurderes etter ny lov fordi dette gir gunstigst resultat for siktede.
Etter straffeloven (1902) § 326 nr. 2 om forulempning av offentlig tjenestemann var trafikkbetjenter omfattet av gruppen som var vernet. Denne yrkesgruppen faller utenfor gruppen som er beskyttet av straffeloven (2005) § 156 annet ledd. I Ot.prp.nr.8 (2007–2008) er det i merknadene til bestemmelsen uttalt følgende:
«I likhet med § 155 vil imidlertid rekkevidden av bestemmelsen snevres noe inn, som følge av at definisjonen av «offentlig tjenestemann» også her innskrenker den beskyttede krets noe sammenlignet med gjeldende rett.»
Forholdene A er tiltalt for, gjengitt i tiltalens post I og II, rammes således ikke av bestemmelsene i straffeloven (2005) § 155 og § 156 og § 286.»
Det fremgår ikke tydelig av lagmannsrettens avgjørelse hva slags myndighet vedkommende parkeringsvakt hadde, men det ligger i sakens natur at parkeringsvakten var å anse som offentlig tjenestemann under straffeloven 1902. I tingrettens dom, TSTRO-2015-77338, ble fornærmede for øvrig benevnt «trafikkbetjent», og slik retten forstår premissene i dommen virker fornærmede å ha vært ansatt i Trondheim kommune. Videre forstår retten tingrettens premisser slik at gebyret som ble ilagt i den saken hadde sin bakgrunn i manglende betalt parkeringsavgift på offentlig vei.
Den andre avgjørelsen retten vil nevne er Gulating lagmannsretts dom 3. desember 2015 (LG-2015-186172). Også denne saken gjaldt tiltale om overtredelse av straffeloven 1902 § 127 første ledd første alternativ og § 326 for vold mot og forulemping av en trafikkbetjent. I likhet med saken fra Frostating, ble tiltalte A dømt i tingretten. Av tingrettens dom i saken (TBERG-2015-70895) fremgår det at foranledningen for ileggelsen av gebyr mot tiltalte A var at han hadde parkert i en busslomme. For lagmannsretten la påtalemyndigheten ned påstand om at tingrettens dom ble opphevet, som følge av ikrafttredelsen av straffeloven 2005 fordi trafikkbetjenter ikke var omfattet av den vernede personkrets etter straffeloven 2005 § 155, § 156 eller § 286. Lagmannsretten vurderte spørsmålet slik:
«Tiltalebeslutningen, som er utferdiget av Statsadvokatene i Hordaland, er bygget på straffeloven av 1902 § 127 første ledd første straffalternativ og straffeloven § 326 første ledd nr. 2. Begge bestemmelsene inneholder regler til beskyttelse av en «offentlig tjenestemann». Tingrettens dom ble, som det fremgår over, avsagt 16.10.2015, og således etter at straffeloven av 2005 hadde trådt i kraft. Det følger av det faktiske grunnlaget i tiltalebeslutningen at saken gjelder en «trafikkbetjent». Slike trafikkbetjenter er ikke omfattet av den vernede personkrets etter straffeloven av 2005, slik de var etter straffeloven av 1902. De bestemmelsene som viderefører hovedtrekkene i de rettslige grunnlagene i tiltalebeslutningens poster I og II er straffeloven av 2005 § 155, § 156 eller § 286. Det følger av dette at det da tingretten avsa sin dom ikke var grunnlag for å anvende de aktuelle bestemmelsene som fremgår av domsslutningen. Dommen bygger således på en uriktig lovanvendelse.»
Etter lagmannsrettens syn er de to nevnte lagmannsrettsdommene momenter for at trafikkbetjenter generelt ikke omfattes av straffeloven § 155, men deres betydning ved tolkning av bestemmelsen er beskjeden ettersom de er avsagt etter påstand fra påtalemyndigheten om frifinnelse.
Spørsmål i Stortinget
Spørsmålet om trafikkbetjenter er omfattet av straffeloven § 155 har vært gjenstand for spørsmål i Stortingets til justisministeren. Det er skriftlig spørsmål fra Jorodd Asphjell (A), Dok.nr.15:23 (2015–2016), besvart 24. november 2015 og skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP), Dok.nr.15:1342 (2015–2016), besvart 28. juni 2016. Daværende justis- og beredskapsminister Anders Anundsen svarte slik:
I den nye straffeloven § 155 er kretsen av særskilt beskyttede offentlige tjenestemenn snevret inn til dem som «utøver offentlig myndighet». Offentlige tjenestemenn som utfører oppgaver som like gjerne kunne vært utført av private, vil dermed ha samme vern som private. Det er den offentlige myndighetsutøvelsen som er vernet. I den utstrekning offentlig ansatte trafikkbetjenter kan anses for å utøve offentlig myndighet etter vegtrafikkloven med tilhørende forskrifter, vil de etter ordlyden kunne være vernet av denne bestemmelsen.
Lisa Christoffersen (A) stilte tilsvarende spørsmål, Dok.nr.15:837 (2016–2017), og dette ble besvart 20. mars 2017 av justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen:
I den utstrekning kommunalt ansatte trafikkbetjenter anses for å utøve offentlig myndighet etter vegtrafikkloven med tilhørende forskrifter, vil de etter ordlyden kunne være vernet også av straffeloven § 155. Hvor langt dette vernet rekker må avklares i rettspraksis.
Uttalelsene taler for at det ikke var meningen med straffeloven § 155 å unnta trafikkbetjenter som utøver offentlig myndighet etter vegtrafikkloven fra bestemmelsen. Dette er etterfølgende uttalelser fra lovgiverhold, men de er fra den utøvende makt, og ikke fra Stortinget. De har etter lagmannsrettens syn beskjeden betydning ved lovtolkningen.
Påtalepraksis og Riksadvokatens brev
Påtalemyndighetens praksis gikk ut på at straffeloven § 155 ikke omfattet trafikkbetjenter. Kommuneadvokaten i Oslo tok i brev 23. oktober 2018 til Riksadvokaten opp spørsmålet om å endre praksis slik at trafikkbetjenter ble omfattet av bestemmelsen. I brevet var det en grundig gjennomgang av rettskildene. Riksadvokaten sendte 10. april 2109 brev til statsadvokatembetene og politimestrene. Det ble der gitt uttrykk for at tidligere praksis var feil og det ble gitt støtte til kommuneadvokatens oppfatning.
Forsvareren i vår sak har påpekt at Riksadvokatens brev kom etter handlingen i vår sak. Etter lagmannsrettens syn har Riksadvokatens brev i seg selv beskjeden betydning ved lovtolkningen. Når det gjelder påtalepraksis frem til Riksadvokatens brev, bygger den etter lagmannsrettens syn på en rettsoppfatning som var tvilsom. Lagmannsrettens oppfatning er at denne tidligere påtalepraksis har liten betydning ved lovtolkningen. Det samme gjelder påtalepraksis etter brevet.
Oppsummering
Lagmannsretten skal ta stilling til om tingrettens lovanvendelse er riktig. Lagmannsretten skal avgjøre om det er riktig at straffeloven § 155 ikke omfatter vold og trusler mot bybetjenter og trafikkbetjenter som utfører kontrollarbeid etter piggdekkforskiften. Lagmannsrettens syn er at de er omfattet av ordlyden i bestemmelsen. Men spørsmålet er om hjemmelen er tilstrekkelig klar, jf. HR-2016-2228-A med henvisninger.
Ved en slik vurdering er etter lagmannsrettens syn ordlyden sentral. Når den er klar, har eventuelle uklarheter i andre kilder eller andre oppfatninger i andre kilder mindre betydning. Lagmannsretten peker i denne sammenheng på at det i nevnte dom fra EMD avsnitt 140 ble holdt åpent for at juridisk rådgivning ved tolkningen kunne være nødvendig uten at det kravet til forutsigbarhet krenkes.
Etter lagmannsrettens syn gir ikke forarbeidene noe klart bilde av om trafikkbetjenter som utøver offentlig myndighet omfattes av straffeloven § 155. Men lagmannsretten finner det noe mer nærliggende å forstå forarbeidene slik at de omfattes enn det motsatte. Påtalepraksis og rettspraksis taler etter lagmannsrettens syn for at de ikke omfattes, men momentene har etter lagmannsrettens syn beskjeden verdi. Spørsmål og svar i Stortinget og Riksadvokatens brev taler for at de omfattes, men disse momentene har etter lagmannsrettens syn liten verdi.
Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at de andre momentene enn ordlyden samlet gir liten veiledning for hvordan straffeloven § 155 skal forstås her. Ser man den klare ordlyden sammen med disse øvrige momentene, er lagmannsrettens syn at trafikkbetjenter og bybetjenter som utfører kontrollarbeid etter piggdekkforskriften omfattes av straffeloven § 155; og dette fremgår også tilstrekkelig klart, slik at kravet til lov i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 nr. 1 er oppfylt.
Tingrettens rettsanvendelse er på bakgrunn av dette uriktig.
Lagmannsretten bemerker at det ikke er tatt stilling til om trafikkbetjenter og bybetjenter hovedsakelig utfører offentlig myndighetsutøvelse og dermed er vernet hele tiden i sitt arbeid eller om de gjør det bare av og til og da bare er vernet når de utfører offentlig myndighetsutøvelse, f. eks. kontroll etter piggdekkforskriften. Men lagmannsretten bemerker at gjennomgangen i brevet fra Kommuneadvokaten av 23. oktober 2018 tyder på at det første er tilfelle.
Tingretten har ikke tatt uttrykkelig stilling til om de øvrige vilkår for straff i straffeloven § 155 er oppfylt. Tingrettens dom og saken for øvrig gir heller ikke særlig veiledning for straffutmåling. Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at tingrettens dom oppheves. Lagmannsretten tar påstanden til følge, og saken må behandles på nytt i tingretten.
Dommen er enstemmig.
DOMSSLUTNING: Oslo tingretts dom av 10. september 2019 oppheves.
Grunnutdanning – privat, del 1 (kurs 1): januar 2021
in Kursplan /by Unni Husum-HogsethTid: 12. – 14. januar 2021
Sted: Clarion Hotel & Congress Oslo Airport, Gardermoen
Påmeldingsfrist: 14. desember 2020
Målgruppe: Nyansatte trafikkbetjenter i private parkeringsvirksomheter
Kursinnhold: Grunnopplæring i håndheving av vilkårsparkering og utstedelse av kontrollsanksjoner for private parkeringsvirksomheter. Kurset gjennomgår sentrale parkeringsemner, vegbegrep, aktsomhetsnorm, vegtrafikkloven, parkeringsforskriften, skiltforskrift, relevante definisjoner i trafikkreglene, skjønnsutøvelse, bevissikring, kommunikasjon og kundebehandling samt fjerning av kjøretøy, uniformsbruk og forvaltningsrettslige prinsipper. Eksamen gjennomføres skriftlig siste kursdag.
Kursavgifter:
• For medlemmer av Norpark: kr 6 200,-
• For ikke medlemmer av Norpark: kr 9 200,-
Hotellkostnader, dvs. både dagpakker og overnatting, betales direkte til hotellet:
For de som ønsker overnatting under kurset må dette bookes av hotellet direkte.
Booking av overnatting gjøres på e-post i forkant av kurset til: renate.westermark@choice.no
Oppgi ønsket datoer for overnatting samt legg ved fakturabekreftelse i eposten.
Hotellpriser:
Kurstider:
Tirsdag 12. januar: kl. 09:30 – 16:30, onsdag 13. januar: kl. 09:00 – 16:30, torsdag 14. januar: kl. 09:00 – 15:30
For påmelding til kurs:
Grunnutdanning – offentlig, del 2 (kurs 1): januar 2021
in Kursplan /by Unni Husum-HogsethTid: 25. – 29. januar 2021
Sted: Clarion Hotel & Congress Oslo Airport, Gardermoen
Påmeldingsfrist: 22. desember 2020
Målgruppe: Nyansatte i kommuner som driver parkeringsvirksomhet og som har bestått grunnutdanning i vilkårsparkering – offentlig, del 1.
Kursinnhold: Andre del av grunnopplæring i håndheving av vilkårsparkering (kontrollsanksjoner) og parkeringsgebyr. Kurset gjennomgår formålene bak vegtrafikklovgivningen og parkeringsforskriften, rettslige rammer for parkeringshåndheving, førers plikter etter parkeringsforskriften, klageregler og Parkeringsklagenemnda, krav til virksomheter, ansatte og parkeringsområder, bevissikring og bevisbyrde, sanksjonering, forholdet til vaktvirksomhet, relevante bestemmelser i forvaltningsloven, gjeste- og kundeparkering samt parkering for forflytningshemmede og deres rettigheter samt skjønnsutøvelse og etikk, kommunikasjon og kundebehandling, uniformsbruk, forholdet til vaktvirksomhet samt og det strafferettslige vernet. Det gis også undervisning i det offentliges særlige ansvar for regulering av offentlig ferdselsåre, trafikkreglene, skiltforskriften og offentlighetsloven. Eksamen gjennomføres skriftlig siste kursdag.
Kursavgifter:
Hotellkostnader, dvs. både dagpakker og overnatting, betales direkte til hotellet:
For de som ønsker overnatting under kurset må dette bookes av hotellet direkte.
Booking av overnatting gjøres på e-post i forkant av kurset til: renate.westermark@choice.no
Oppgi ønsket datoer for overnatting samt legg ved fakturabekreftelse i eposten.
Hotellpriser:
Kurstider:
Mandag 25. januar: kl. 10:30 – 16:30, tirsdag 26. januar – torsdag 28. januar: kl. 9:00 – 16:00, fredag 29. januar: kl. 8:30 – 14:00
For påmelding til kurs:
Grunnutdanning – offentlig, del 1 (kurs 1): februar 2021
in Kursplan /by Unni Husum-HogsethTid: 15. – 19. februar 2021
Sted: Clarion Hotel & Congress Oslo Airport, Gardermoen
Påmeldingsfrist: 15. januar 2021
Målgruppe: Nyansatte trafikkbetjenter i kommuner/kommunale selskaper som driver parkeringsvirksomhet.
Kursinnhold: Grunnopplæring i håndheving av vilkårsparkering (kontrollsanksjoner) og parkeringsgebyr. Kurset gjennomgår sentrale parkeringsemner, vegbegrep, aktsomhetsnorm, vegtrafikkloven, forskrift om offentlig parkeringsgebyr, parkeringsforskriften, trafikkregler, skjønnsutøvelse og etikk, bevissikring, kommunikasjon og kundebehandling, uniformsbruk og opptreden i tjenesten samt fjerning av kjøretøy og det strafferettslige vernet.
Eksamen gjennomføres skriftlig siste kursdag.
Kursavgifter:
Hotellkostnader, dvs. både dagpakker og overnatting, betales direkte til hotellet:
For de som ønsker overnatting under kurset må dette bookes av hotellet direkte.
Booking av overnatting gjøres på e-post i forkant av kurset til: renate.westermark@choice.no
Oppgi ønsket datoer for overnatting samt legg ved fakturabekreftelse i eposten.
Hotellpriser:
Kurstider:
Mandag 15. februar: kl. 10:00 – 17:00, tirsdag 16. februar – torsdag 18. februar: kl. 9:00 – 17:00, fredag 19. februar: kl. 8:30 – 14:00
For påmelding til kurs:
Saksbehandlerkurs – offentlig: mars 2021
in Kursplan /by Unni Husum-HogsethTid: 8. – 10. mars 2021
Sted: Clarion Hotel & Congress Oslo Airport, Gardermoen
Påmeldingsfrist: 8. februar 2021
Målgruppe: Saksbehandlere i offentlig parkeringsvirksomhet
Kursinnhold: Kurset gjennomgår saksbehandling av klager på kontrollsanksjoner (vilkårsparkering) og parkeringsgebyr. Parkeringsforskriften og forskrift om offentlig parkeringsgebyr gjennomgås i tillegg til forvaltningslov, forvaltningsrettslige prinsipper for saksbehandling og offentlighetsloven. Saksforberedelse til Parkeringsklagenemnda og tingretten, samt klagefrister gjennomgås også.
NB! Kursdeltagerne står fritt til å velge hvilke dager man deltar; dvs. delta dag 1, delta dag 2 og 3 eller delta alle tre dager.
Kursavgifter:
Hotellkostnader, dvs. både dagpakker og overnatting, betales direkte til hotellet:
For de som ønsker overnatting under kurset må dette bookes av hotellet direkte.
Booking av overnatting gjøres på e-post i forkant av kurset til: renate.westermark@choice.no
Oppgi ønsket datoer for overnatting samt legg ved fakturabekreftelse i eposten.
Hotellpriser:
Kurstider:
Mandag 8. mars: kl. 9:30 – 16:00, tirsdag 9. mars: kl. 9:00 – 16:00, onsdag 10. mars: kl. 9:00 – 14:00
For påmelding til kurs: